Seminaroppgave med muntlig fremstilling 17. april 2002
Høyskolen
i Oslo, Bibliotek-
og informasjonsstudiene,
Avdeling
for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, Oslo
2002
Siden er PÅBEGYNT
19.04.2002
Endret (se ned på siden)
Tilbake til Studieside (GHATT)
Hvilke
samfunnsforhold ligger til grunn for realismens utbrudd i
Norge på 1870-tallet, ny-realismen rundt 1905 og
sosialrealismen på 1970-tallet, og hvordan kommer disse til
uttrykk i de skjønnlitterære samtidsverkene?
1.
Presentasjon av problemstillingen + kjennetegn ved
realismen, v/Anita, 4 min.
2. Realismen 1870- v/Grethe, 5 min.
3. Nyrealismen 1905- v/ Hilde, 5 min.
4. Sosialrealismen, 1970- v/Tore, 5 min.
5. Skjematisk sammendrag v/ Anita, 3 min.
Vår oppgave er å ta å for oss den realistiske romanen, og vi har valgt å konsentrere oss om realismens utbrudd i Norge.
Hvis
vi her ser for oss en jordskorpe……
og opp av den et fjell…. som kan minne om Sunnmørsalpene…
så har vi REALISMENS gjennombrudd på 1870-tallet.
Rundt 1905 skjer det et nytt utbrudd, som ikke er SÅ kraftig, men det pågår over lengre tid, frem mot 1940. Dette utbruddet har fått navnet NYREALISMEN. På 1970-tallet kommer et tredje utbrudd. SOSIALREALISMEN. Spørsmålet blir da; Hva skjer der nede i jordskorpa? Hva forårsaker disse utbruddene? Har disse utbruddene noe felles?
Vi ønsker altså å se nærmer Realismen på hvilke samfunnsforhold som ligger til grunn for realismens utbrudd i Norge på disse tidspunktene, og på hvordan disse forholdene kommer til uttrykk i skjønnlitteraturen.
Begrepet realisme kan brukes som en litterær periodeinndeling, slik som vi ser her på tavla, men begrepet uttrykker også en ESTETISK FORM eller en stilretning. Det betyr at vi som lesere har visse forventninger når vi skal lese en realistisk roman, uansett om den er skrevet av gullalderens forfattere eller dessertgenerasjonens. Det vil opplagt være forskjeller, til dels store forskjeller, men forskjellene kan ikke være så store at vi legger fra oss boka og sier: DEN holder i hvert fall ikke hva den lover.
Når steinene klør seg
vokser neglene på røttene.
Bravo. Bravo.
Steinene har ører for å spise
riktig klokke.
Vi vet alle at dette ikke er realisme.
De fleste av oss har en slags spontan realismefornemmelse, men vi får problemer når vi skal forklare nærmere hva vi legger i begrepet. Vi er ikke alene om det, og problemet er ikke nytt. Begrepet har vært gjenstand for debatt, både blant forfattere og forskere, og det finnes en rekke ulike definisjoner. Noen baserer seg på innhold, andre på form eller til og med funksjon. Vi skal ikke gå inn i denne debatten, det har vi ikke tid til, men vi vil trekke frem noen knagger som vi kan henge våre fornemmelser på.
En realistisk roman skildrer alle samfunnsklasser. Guder og helter erstattes av hverdagsmennesker, og dette er et radikalt nytt trekk ved den skjønnlitteraturen som vokser frem på 1800-tallet. Både når det gjelder personer og hendelser fremheves det TYPISKE OG REPRESENTATIVE heller enn det SJELDNE og SPESIELLE.
De realistiske forfatterne er gjerne samfunnskritiske. De ønsker å sette problemer under debatt, og gjennom det skape engasjement hos leserne. Samtidig har forfatterene ambisjoner om å være objektive. Fremstillingsformen skal være sann, uten forskjønnelse og uten fortielse.
Objektivitetskravet er ikke så sterkt som i den naturalistiske omanen, men forfatteren skal være tilbakeholden og overlate til leseren å trekke konklusjoner. En kan naturligvis spørre seg om ikke objektivitetskravet er en umulighet, om det ikke alltid vil ligge mer eller mindre skjulte føringer i en tekst. Vi skal ikke problematisere dette her, men vi kan jo ha den danske forfatteren Hans Kirks ord i bakhodet. Han sier
Nøytral er kun den døde i sin grav.
Realismen er ikke som naturalismen, deterministisk. En realistisk roman ender ikke som en nødvendighet med død og fordervelse, men viser et dynamisk samfunn der forandring er mulig. Den realistiske romanen kan altså sies å være mer optimistisk enn den naturalistiske. En realistisk roman skildrer gjerne samtiden og den har gjerne et kronologisk handlingsforløp. Det siste ønsker også vi å ha……. Jeg gir derfor ordet til Grethe, som vil ta for seg…Sunnmørsalpene.
Jeg skal ta for meg den største toppen innen realismen, den såkalte gullalderen, og vi kan her sette 1870-tallet som et begynnende høydepunkt.
Industrisamfunnet er på full fart inn i historien. Det gamle bondesamfunnet går fra naturalhusholdning til pengeøkonomi. Vi kjenner dette gjennom betegnelsen ”det store hamskiftet”. Bøndene nyter godt av teknologiske nyvinninger og større makt og innflytelse. Samtidig er middelklassens gruppe av kjøpmenn og håndverkere i rask vekst. Bønder og borgerskap blir derfor nye maktfaktorer i samfunnet.
Parlamentarisme og politiske partier gir demokratiet næring, og avisenes fremvekst spiller en stor rolle for ytringsfriheten og samfunnsdebatten. Debattemner er blant annet økonomi, dobbeltmoral innenfor kristendommen og prostitusjon.
Den danske litteraturforskeren GEORG BRANDES formidler strømninger fra Europa med oppfordringen om å sette problemer under debatt også i skjønnlitteraturen. Av forfattere som griper oppfordringen, kjenner vi alle naturligvis de fire store, BJØRNSON, IBSEN, KIELLAND OG LIE.
Unikt for denne tiden, er at forfatterne oppnår status som åndelige ledere og får stor innflytelse i samfunnet.
På denne tiden var gifte kvinners plass i hjemmet. CAMILLA COLLETT er forut for sin tid og kommer AMTMANNENS DØTRE allerede i 1854-55. Dette er den første problemromanen i Norge, og det revolusjonerende budskapet er at EN KVINNE ER ET MENNESKE. Boken er et oppgjør med fornuftsekteskapet. Ekteskapet blir faktisk beskrevet som DØDEN FOR SJELEN, og dette vakte naturligvis stor oppsikt. Også Jonas Lie tar opp fornuftsekteskapet i sine bøker.
I den realistiske romanen var ingen emner tabu, men det kunne få store konsekvenser. ALBERTINE av CHRISTIAN KROGH ble beslaglagt.
GARBORG mistet sin stilling i riksrevisjonen på grunn av MANNFOLK, og KIELLAND ble nektet diktergasje. Hans bøker ble faktisk opphav til den største striden i datidens Venstre.
Kielland skrev sin første realistiske roman, GARMAN & WORSE i 1880, og han er en flittig bruker av kontraster.
- overklasse mot fattig arbeidsmenn
- det gamle handelsaristokratiet – mot de nye unge kreftene
- sannhet fremfor autoritetsfrykt.
Kielland hadde også kvinnekamp på programmet. Jeg har lyst til å lese et utsnitt fra Garman & Worse, der Rachel, en av de sterke kvinneskikkelsene i boka, blir sett og vurdert med teolog Johnsens øyne.
HUN VAR DE HERRERS SKREKK OG HADDE ORD FOR Å VÆRE LÆRD OG SKARP SOM BARE FANDEN; HVILKET VAR STOR SYND FOR HENNE; TI ELLERS VAR HUN JO ET GLIMRENDE PARTI.
Kielland sier at det bare er en ting han angret på med romanen og det var at han ikke var krass nok!!
I denne perioden fikk vi INDUSTRIREVOLUSJON her til lands - og det er grunnfjellet for det moderne Norge som blir dannet. Industrisamfunnet utvikles i rivende tempo – og vi får urbanisering. Perioden er preget av sterk vekst, - og Norge opplever store KRISER og KONFLIKTER:
By står mot land, bonde mot arbeider, arbeider mot kapitalkreftene. Og - som om ikke det var nok, er det målstrid, religionsstrid og avholdskamp.
Sentral for nyrealismen er arbeiderklassens kamp. Sterke radikale krefter, særlig blant de yngre, ville ”sprenge kapitalstaten”.
Klassekampen kommer tydelig til uttrykk også i litteraturen. Her har vi et par av romanene som forteller om fattigdom og arbeideres kår; (Oskar Braatens ”Ulvehiet” - og Nini Roll Ankers ” Den som henger i en tråd”). Arbeiderne som gruppe er i rask vekst, og de jobber for å få på plass grunnleggende rettigheter.Nini Roll Ankers bok dreier seg om kvinnelige arbeidere på en syfabrikk, - og tar blant annet opp retten til fri organisering.
Men
fagforeningene vokser raskt, - og det samme gjør
Arbeiderpartiet. I 1915 stemmer hver tredje velger Ap. Det
politiske Norge blir utvidet i denne perioden – fra et
topartisystem Høyre - Venstre - til egne partier for både
arbeidsfolk, kristenfolk og bønder. Norge får et
flerpartisystem.
I
litteraturen blir alle de fire store begravet i løpet av
årene 1906 – 1910 – og nasjonen har følelsen av at det
er ute med norsk gullalder– Men; ifølge Sigurd Hoel var
årene 1840 -1940 en eneste sammenhengende gullalder for
norsk diktning. I
den norske nyrealismen møtes realismen og nyromantikken.
Den nyrealistiske romanen har:
-
Mer ”positive helteskikkelser” med tro på fremtiden
-
det legges større vekt på ansvaret for fellesskapet
-
individene ses i slektssammenheng eller samfunnssammenheng
Romanene
er ofte i flere bind, med et stort persongalleri som kan
spenne over generasjoner.
Et
sentralt begrep knyttet til nyrealismen er: ”litterær
kartlegging av Norge”; I denne perioden skjer en stor
spredning - både geografisk, tematisk og språklig - med
nynorsk og dialekter.
Jeg
skal si litt om sosialrealismen i Norge. Det dreier seg om
en gruppe unge forfattere som har sin bakgrunn og virke
gjennom tidsskriftet PROFIL. Som også var deres ideologiske
og litterære organ. Sosialrealismen regnes som den mest
synlige og kraftfulle litterære retningen fra midten av
1970 tallet i Norge. Først litt om bakgrunnen
Økonomiske
og politiske forhold
Enorm
industriell vekst i etterkrigsåra førte til ”de gyldne
60 åra” og et overflodssamfunn.Oljeborring i 1967,
Oljefunn julen 1968. Velferdsstaten tar form.
Sosialrealismen
Sosialrealismen
ruvet godt i det litterære landskap, men den var ikke
enerådende. PROFIL-kretsen beskrev livssituasjonen til
arbeiderklassen som de skrev inn i en sammenheng hovr de
satte likhetstegn mellom arbeiderklassens mål og AKP( m-l)
sitt mål og brukte da litteraturen aktivt for å få nye
tilhengere av partiet. De ville spre partiets budskap og
skape en felles historie for ”den nye tid”. De ville
samtidig skape en ny litterær retning.
Jeg
skal avslutte med et litt blikk på tre sosialrealistiske
bøker:
”Dag
Solstad sitt forfatterskap er et eneste langt forsøk
på å finne veier ut av den fremmergjorte tilstanden i et
moderne kapitalistisk samfunn”
skriver Øystein Rottem i Norges litteraturhistorie. I 25.
september-plassen (1974) forteller Solstad om en
arbeiderfamilie fra Halden som han følger i to slektsledd
fra 1945 og fram til folkeavstemningen om EF i september
1972.
Tor
Obrestad skriver i ”Sauda! Streik! (1972) en roman
hvor han bruker dokumentaristiske fakta fra brev, aviser,
fagforeningsprotokoller og bedriftshistoriske verk som han
skriver inn i en fiktiv handling med delvis virkelige
hendelser.
Den 2. juni 1970 gikk 240 ovnhusarbeidere til streik ved smelteverket Electric furnace Products Company i Sauda. Varte i 5 uker uten støtte fra fagforbund og LO men fikk igjennom mange av krava sine.
Liv Køltzow var sentral i Profil-gruppen fra begynnelsen av den sosialrealistiske perioden og tar i sin roman "Hvem bestemmer over Bjørg og Unni? (1972) opp kvinneundertrykkelsens viktigste agenter i et kapitalistisk varesamfunn og forkynner nødvendigheten av bevisstgjøring, kvinnesolidaritet og politisk handling.
Anita vil oppsummere:
Det virker unektelig som om den realistiske romanen har størst gjennomslagskraft i perioder med særlig sterke brytninger og konflikter i samfunnet.
På 1870-tallet står gammel mot nytt. Bønder og borgerskap står mot embetsmenn og regjering. Ved århundreskiftet skjer det en eksplosiv industriutbygging som fører til en raskt voksende arbeiderklasse og klassemotsetninger. Kvinnenes stilling endres. Bonde står mot arbeider, by mot land.
På 1970-tallet får vi en grønn bølge og en politisering med EEC-kamp, kvinnekamp og streiker. Arbeidermakt står mot kapitalmakt.
Hvis vi skal oppsummere perioden fra rundt 1870 til 1970, så kan vi si at Norge i løpet av svært kort tid utvikler seg fra å være et bondesamfunn til å bli et gjennom-industrialisert samfunn. Industrialiseringen har betydd mer enn unionsoppløsning, kriger og partipolitikk. Vi har som et resultat av industrialiseringen fått en helt ny økonomi, nye maktkonstellasjoner og ikke minst, sosial mobilitet. Som et resultat av dette er det særlig tre motsetningsforhold som trer tydelig frem. Vi har en polarisering mellom By og land, kvinner og menn; arbeidermakt og kapitalmakt.
Hvis vi ser på de store kollektive strømningene i tiden, så harmoniserer disse godt med de tre polariseringene vi har tegnet opp. Vi har:
- Målrørsla
- Kvinnebevegelsen
- Arbeiderbevegelsen
Vi ser at disse kollektive bevegelsene ikke bare harmonerer med de polariseringene vi har tegnet opp, men…de harmonerer med det svakeste leddet i motsetningsforholdet, det leddet som har en kamp å føre for egenverd og likestilling. Dette er interessant, for vi vet jo allerede at det er nettopp disse emnene skjønnlitteraturen er opptatt av. De realistiske romanene befatter seg nettopp med emner som fraflytting fra landsbygda, kvinnefrigjøring og klassekamp. Det kan derfor ikke være noen tvil om at den realistiske romanen gjenspeiler sentrale kampsaker i samfunnet. Polariseringen går igjen, med fokus på det svakeste leddet.
Dette skjemaet er naturligvis en grov forenkling, men det hjelper oss å se hovedtrekkene. Vi har ikke tid til å gå noe nærmere inn på formkravene, men det skulle være tydelig at det er stor forskjell på den realistiske romanen på 1800-tallet og 1900-tallet. Romanen utvikler seg blant annet fra å være nærmest nøytralt bevisstgjørende til å bli sterkt politisk. Dette er en av mange årsaker til at en begrepsavklaring er så vanskelig. Vi vil nøye oss med å slå fast at den realistiske romanen er sterkt knyttet til samfunnsutvikling og interessekonflikter, og at den ikke er fremmed for å tale de svakes sak.
Tone vil nå sende rundt kopier av lysarket, for de som vil ha det.
Med det sier vi takk for oppmerksomheten.
-----