som
er
Tore Olavson Buarøy,
Hilde Grefsrud Haraldsen,
Tone Nyseter
Anita Sandberg (red.) og
Grethe Helen Sjånes
Høgskolen i Oslo,
Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag, 2001.
Siden er laget 9.3.2002
Endret (se ned på siden)
Skrevet november 2001
Innholdsfortegnelse
1.1 Innledning
1.2 Strandsund, et bibliotek med problemer
2. Hvilken forankring har gratisprinsippet?
2.1 Folkeopplysningens ildsjeler
2.2 Prinsipp, manifest og statlig ansvar
3. Er gratisprinsippet på kollisjonskurs med samfunnsutviklingen?
3.1 Fra sosialdemokrati til nyliberalisme
3.2 Teknologi: fra hjelp til byrde for bibliotekene?
3.3 Livsverden:fra kollektivisme til individualisme; fra identitet til "image"
4. Hvilke formelle krav må folkebibliotekene forholde seg til?
4.1 Skal det dukes for prinsipp-debatt hver gang "nye" medier introduseres i Norge?
4.2 Hva er kjerneoppgaver og hva er tilleggstilbud i folkebibliotekene etter
loven? Hva med "de kostbare databasesøkene"; kan det være rom for skjønnsmessig vurdering av betaling ved det enkelte folkebibliotek og i den enkelte kommune?
4.3 Hva med "de kostbare databasesøkene"; kan det være rom for skjønnsmessig vurdering av betaling ved det enkelte folkebibliotek og i den enkelte kommune?
4.4 Hvem er "brukeren" som har rett til gratis informasjon fra biblioteket? Omfatter
loven kun privatpersoner, eller gjelder gratisprinsippet både borger og
bedrift?
5. Hvilke inntektsmuligheter har folkebibliotekene?
5.1 Bi-inntekter
5.2 Sponsing
5.3 Betaltjenester i fag- og forskningsbibliotek
5.4 Mangebruk og skreddersøm
6.1 Strandsund,et bibliotek i utvikling
6.2 Oppsummering
1.1 Innledning
Kan folkebibliotekene forbli fredelige oaser, der man kun har bruk for ett av sine
mange kort; lånekortet, og der Tolstoj og tidsskrifter kan fordøyes til
Tsjajkovskij heller enn klingende mynt? Folkebibliotekenes gratisprinsipp
utfordres fra flere hold og står i fare for å bli utvannet, om ikke oppløst.
De fleste kulturinstitusjoner, skoler og sykehus finansieres over
skatteseddelen, men dette forhindrer ikke politikerne i å pålegge brukerne en
tilleggsandel ved aktiv bruk. Utviklingen tegner seg klart i en avis som
Aftenposten, der ord som privatisering, fortjeneste og lønnsomhet opptrer i
1.328 artikler[1]
i tidsrommet 01.11.2000 - 01.11.2001, mens begreper som fellesgoder,
fellesverdier og offentlig ansvar forekommer i 58 artikler[2]
(Mediearkivet). Er det grunn til å tro at folkebibliotekenes gratisprinsipp gis
videre vern eller bør vi forberede oss på et møte med den markedsorienterte
liberaliseringsbølgen også her?
Når
veksthusenes vann- og varmetilførsel reduseres, utsettes etablerte planter for
forfall og spirende frø hemmes i sin vekst. Vanskjøtsel over tid betyr i beste
fall stagnasjon. Vi ønsker i denne oppgaven å se nærmere på
folkebibliotekenes levedyktighet ved å gå inn i debatten om gratisprinsippet.
Siden mange av oss nærmest med ryggmargsrefleks inntar en beskyttende holdning,
har vi ønsket å utvide perspektivet og tilegne oss nye synspunkter. I
utgangspunktet forholder vi oss til
gratisprinsippet som gjeldende for alle typer avgifter som kan mistenkes for å
hindre brukergrupper i å benytte biblioteket. Ulike tolkningsmuligheter og
grenseoppganger kommer vi grundig inn på i kapittel 4.
1.2 Strandsund, et bibliotek med problemer
Prosjektopgaven
tar utgangspunkt i en økonomisk trang situasjon ved Strandsund bibliotek.
Kommunen er preget av økende arbeidsledighet, siden en rekke
industriarbeidsplasser har forsvunnet de siste årene. Biblioteket har derfor
satset på lesegrupper for arbeidsledig ungdom og for de mange
førtidspensjonerte i kommunen. Olsen, som opprinnelig foreslo å finansiere
bokkjøp ved å ta betaling av deltakerne i lesegruppene, innser det urimelige i
dette og foreslår i stedet å utvikle et tjenestetilbud for næringslivet i
kommunen. Hun hevder at inntekter fra et slikt prosjekt kan bedre kvaliteten på
tilbudene til de mindre betalingsdyktige brukergruppene. Biblioteket
preges i lengre tid av en opphetet debatt om gratisprinsippet og bibliotekets
ideologiske ståsted. Det besluttes derfor å arrangere et seminar i samarbeid
med andre bibliotek i fylket. På dagsorden settes folkebibliotekenes formelle rammer og inntektsmuligheter.
Noen hevder at gratisprinsippet best belyses i en historisk ramme, og man velger
derfor å inkludere dette. Det hentes inn fire innledere. Deres bidrag til
debatten presenteres i følgende kapitler.
[1]
Søkestreng: omr=Norge og (privatiser* el lønnsom* el fortjeneste*)
[2]
Søkestreng: omr=Norge og (fellesgode* el fellesverdi* el (offentlig*
ansvar*))
2. Hvilken forankring har gratisprinsippet?
2.1 Folkeopplysningens ildsjeler
På
1700-tallet kom opplysning på dagsorden over store deler av Europa. Likhet,
åndsfrihet, identitet,
tilhørighet og fremskrittstro var sentrale elementer. Folkeopplysning gjaldt i
første omgang de nye samfunnsklassene (borgerskapet), men gjaldt etter hvert
også for de lavere samfunnslag. I Norge sto de såkalte potetprestene for de
nye strømningene. Prestene så det som sin oppgave å skaffe bønder og fiskere
nyttig kunnskap. Staten var lite interessert i boksamlingene og bibliotekene,
så opplysningsarbeidet var lenge preget av idealistiske ildsjeler. På
dagsorden sto bedre kår og demokratiske rettigheter for folket og den "nye
tids kamp mot uvitenhet, overtro og fordommer" (Kildal, 1949, s. 13).
I England og USA vokste folkeboksamlingene da det ble tillatt å kreve inn
biblioteksskatt. I England skjedde dette ved lov i 1850 (ibid. s. 251). I Norge
måtte derimot mange gi opp forsøkene på å stifte bibliotek. De tok
medlemskontingent, men dette var ikke nok til å øke bokstammene. Søren
Jaabæk, redaktør for Folketidende, gikk i 1851 inn for årlige bidrag til
bibliotekene og gratis utlån, men fikk ikke flertall for dette. På begynnelsen
av 1900-tallet søkte 644 bibliotek statsstøtte her i landet. Alle slet og noen
hevdet at samfunnet "bevisst satset så lite på folkeopplysningen for at
underklassen skulle holdes nede" (Frisvold, 1990, s. 38).
H. Tambs Lyche, opplysningsprest og redaktør for tidsskriftet "Kringsjaa", hevdet i 1892 at "[...] stat og kommune har ikke gjort seg skyldighet før hver bygd har sitt lille bibliotek, hvor alle og enhver kan få låne gratis tidens beste verker" (Kildal, 1949, s. 153). Tambs Lyche var med på å sette i gang bibliotekrevolusjonen som fulgte noen år etter at Haakon Nyhuus overtok som biblioteksjef ved Deichmanske bibliotek i Oslo. Norge hadde havnet i en bakevje sammenlignet med andre europeiske land og USA, men Nyhuus snudde trenden overraskende fort. Biblioteksaken fikk stor oppmerksomhet i avisene og var omtalt i hvert nummer av "Kringsjaa". I 1900 gikk 0,2 prosent av kommunekassens totale utgifter til bokkjøp. Dette anses som en unik størrelse. Under Nyhuus førte en fordobling av bokstammen til at utlånet ble tidoblet. Biblioteksrevolusjonen var en videreføring av folkeopplysningsprogrammet og det var derfor viktig å formidle kunnskap om et bredt spekter av emner (Ringdal, 1985).
2.2 Prinsipp, manifest og statlig ansvar
Gratisprinsippet ble fastslått i bibliotekloven av
1935. På kommunalt hold kunne man inndra kontingent, men skulle man få støtte
fra staten, måtte man låne ut bøker gratis. Selv om statens ansvar ble
tydeligere med den nye loven, vakte de nedslående bevilgningene over
statsbudsjettet i 1938 fortvilelse hos blant andre biblioteksjef Arnesen.
"Vi kan ikke i vårt vidtstrakte og spredt befolkede land drive fri
folkeopplysningsarbeide for en brøkdel av vad det koster i våre naboland"
(Kildal, 1938, s. 105). Siden folkebibliotekene har rot i opplysningstanken
og demokratiske rettigheter, er det grunn til å nevne folkebibliotekenes rolle
under 2. verdenskrig. Bibliotekene opplevde da en blomstring. Folk strømmet til
bibliotekene og utlånsveksten steg opp mot 100 prosent enkelte steder. Dette
kan ses som et tegn på at boklesing ble ledd i en moralsk og kulturell
motstandskamp. Også etterkrigstiden var preget av dette. Gamle idealer ble
hentet fram. Etter fem
år i okkupasjon hadde man fått et mer bevisst forhold til hva folkeopplysning
og ytringsfrihet har å si i et demokrati (Vestheim, 1997, s. 267). Det
er også på sin plass å nevne UNESCOs manifest (1994), der det blir fastslått
at folkebibliotekets tjenester i prinsippet skal være gratis og at ansvaret
ligger både hos lokale og nasjonale myndigheter. Her heter det at
"Ubegrenset tilgang til kunnskap, tenkning, kultur og informasjon er
forutsetninger for en konstruktiv deltakelse og for demokratiets utvikling."
Folkebiblioteket bygger på "prinsippet om at alle skal ha det samme tilbud,
uansett alder, rase, kjønn, religion, nasjonalitet, språk eller sosial status". Det
tok tid før staten tok ansvar, og spørsmålet er om den allerede er i ferd med
å fraskrive seg det. Som man ser, er misnøyen med de offentlige tilskuddene
til bibliotekene, ikke av ny dato, men gratisprinsippet og myndighetenes ansvar
er fastslått både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Likeverd,
demokratiske rettigheter, frihet, fremgang og utvikling er samfunnsspørsmål
som angår oss alle, og disse verdiene har neppe mindre betydning i dag enn da
gratisprinsippet ble lovfestet.
3. Er gratisprinsippet på kollisjonskurs med samfunnsutviklingen?
3.1. Fra sosialdemokrati til nyliberalisme
Under
oppbyggingen av nasjonalstaten var folkeopplysningstanken og herunder
bibliotekvesenet, samt skole-, skatte- og rettssystemet viktige demokratiske
prinsipper. Vi
skal se på noen utviklingstrekk som viser at gratisprinsippet står sterkt, men
at manglende økonomisk satsning fra det offentlige, grunnet endringer i
økonomi, politisk styring og samfunnsforståelse, tvinger frem andre
løsninger. Geir Vestheim (1995, s. 208) dokumenterer
at det har skjedd et paradigmeskifte i den økonomiske sfæren, men dette
har ikke endret vesentlig på bibliotekets praksis eller politikk. Nyliberalisme
og instrumentell kulturpolitikk er de nye økonomiske premissene. På
1970-tallet skjedde en omvurdering og omformulering av den offentlige
kulturpolitikken fra det høykulturelle, det nasjonale og det sentrale til det
sosiokulturelle og det regionale (Mangset, 1992, gjengitt i Vestheim, 1995, s.
208). Nyliberalistisk og markedsøkonomisk kritikk ble fremsatt mot den
offentlige forvaltning. Angrepet på lite kostnadseffektiv administrasjon og
organisasjon rammet alle politiske felt i forvaltningen, også kulturfeltet. Den
instrumentelle kulturpolitikken går ut på å bruke kulturtiltak og
kulturinteresser som middel eller instrument for å oppnå mål på andre
politiske områder enn kulturområdet. Vestheim mener det har oppstått en
allianse av kultur, kunst, offentlig forvaltning og privat pengemakt. De private
investorene prøver å finne utveier for å skape et nytt marked og inkluderer
kunst og kultur i planene sine for å trekke til seg kjøpesterke konsumenter. "I
de to siste tiårene, hvor det er skjedd enorme forandringer og omveltninger i
samfunnsøkonomien og offentlig sektor især, hvor de tunge statsmonopolene har
stått for fall og hvor avgifter er innført for store deler av offentlig
tjenesteyting, er stabiliteten i den offentlige finansieringen av
folkebiblioteksektoren et hovedtrekk. Dette
gjelder ikke bare i de skandinaviske velferdsstatene [...]" (Aabø, 2001, s.
248).
3.2 Teknologi: fra hjelp til byrde for bibliotekene?
Vi
vil her ta opp noen av de sentrale
utviklingstrekk innenfor informasjonsteknologien som berører bibliotekenes bruk
og utlån av IKT-tjenester. Disse blir definert som et kostnadsproblem og et
tilgangsproblem. Internettet med dets ressurser var i den idealistiske barndom
gratis, men betaling for databasetjenester har blitt vanlig og nå blir også
nettbruk kostbart. Avisene er allerede i gang med å prise sine tjenester. Store
multinasjonale foretak fusjonerer og øker sitt monopol på nettressurser,
media, programvare og bilderettigheter over hele kloden. Siste skudd på stammen
er ønsket om å ta patent på datamaskinprodukter, programvare og
videreutvikling. "They
cover computer programs as "computer-implementable inventions" and
allow programs to be patented where they have a "further technical effect".
And how many programs do not?" (Lettice, 2001) Den
dagsaktuelle politiske debatten om støtte til en nasjonal kunnskapsdatabase,
viser til stor del at folkebibliotekene vil ha problemer med tilsvarende løft
innenfor den samme stats minimale tilskudd. Samtidig har samfunnet store
utfordringer i politisk styring av visse samfunnsgrupper, om vi skal tro William
F. Birdsall (2001, s. 32). I korthet konkluderer han med at det har dannet seg
en "informasjonsteknologiens ideologi" som bygger på visse forutsetninger:
Informasjonsteknologi som viktigste årsak til økonomiske, sosiale og
kulturelle endringer i samtiden. Denne dynamikken har ført oss fra et
industrisamfunn til et informasjonssamfunn, hvor den kunnskapsøkonomiske
råvaren er informasjon. Kunnskapsøkonomien skal bestemme hvordan informasjon
skal formidles, hva den skal koste, og hvordan den skal distribueres.
Kunnskapsarbeideren skal ikke føle lojalitet overfor noe lokalsamfunn eller
dets institusjoner. Dette forutsetter en ny type borger, borgeren som forbruker.
En borgers plikt er å være en god forbruker på informasjonsmotorveiens
kjøpesentra. Utformingen
av, eller egenskapene ved en teknologi kan brukes til å oppnå både politiske
og økonomiske mål (Winner, 1986, gjengitt i Birdsall, 2001). Den økonomiske
sfæren bruker ikke IKT bare som et redskap for å endre dynamikken mellom de to
sfærene, men faktisk også til å avskaffe den politiske sfæren (ibid. s. 27).
3.3 Livsverden: fra kollektivisme til individualisme; fra identitet til "image".
Hvis vi trekker trådene fra ovenstående kapitler
har økonomiske og teknologiske betingelser endret folks holdninger, tolkninger
og forståelse av verden eller livsverden. Vi har blitt mer opptatt av personlig
karriere, livsstil og utseende enn av likhetsprinsipper, folkeopplysning og
dannelse. Vi er vant til å betale litt for alle tjenester, offentlige som
kommersielle. Vestheim (1995) mener at den instrumentelle kulturpolitikken
markedsfører livsstilsmyter, elegant pakket inn i konsumentideologi. Hva gjør
folkebibliotekene når den plattformen de står på, folkeopplysningstanken,
ikke lenger er en del av befolkningens livsverden?
"Bibliotekene har blitt omvandlet til et litterært
museum og til et instrument for økonomiske og politiske
interesser" (ibid. s.210).
4. Hvilke formelle krav må folkebibliotekene forholde seg til?
1935: Gratisprinsippet
lovfestes i Norge. Prinsippet pekte hen mot målgruppen "alle innbyggere" og
mediet "bøker". I vårt samfunn finnes mange andre medier og kanaler for
informasjon enn bøkene alene. Men også senere lover har "stått vakt" om
prinsippet, som Vestheim (1997) uttrykker det. Spørsmålet er hvordan vi skal
forstå lovteksten - for aktørene i prinsippdebatten har ulike oppfatninger av
hvilke skranker loven faktisk reiser. ".... å
stille bøker og annet egnet materiale gratis til disposisjon for alle som bor
i landet". §1, første ledd, Lov om folkebibliotek 20
desember 1985 nr 108.
4.1. Skal det dukes for prinsippdebatt hver gang "nye" medier introduseres i Norge?
Vestheim (1997) beskriver
hvordan debatten raste i første halvdel av 1980-tallet, med introduksjon av
video og større omfang av elektronisk databehandling. På 1990-tallet dreide
debatten seg om databasene: "Etter hvert som omfanget av søking i
internasjonale databaser øker, bør det likevel diskuteres om også
folkebibliotekene skal kunne ta betaling for slike tjenester, som kan være
svært kostnadskrevende", heter det i St. meld. nr. 61 (1991-92), Kultur i
tiden. Urimeligheten i at fagbibliotek kan ta betalt, folkebibliotek ikke, ble
trukket fram.
4.2. Hva er kjerneoppgaver og hva er tilleggstilbud i folkebibliotek etter loven?
Sægrov (1995) kommenterer at intensjonen er at
gratisprinsippet skal gjelde uavkortet. Men han peker på at det likevel er
stilt spørsmålstegn ved rekkevidden. Bibliotekloven gir kommunene plikt til å
drive folkebibliotek, men hva er omfanget av plikten? Forutsatt at
bibliotekloven har en kjernesone og en randsone, er kjernen at det skal ytes
gratis bibliotektjenester av en viss standard til allmennheten. Ut over det
lovpålagte kjernetilbudet kan kommunene velge å yte tilleggstilbud, som de i
så fall kan ta betalt for. Eksemplene Sægrov nevner er: brede tilbud til
allmennheten, det vil si tilbud som går ut over minstestandarden, eller
tjenester til forvaltning eller næringsliv. Heller ikke Bing
(1991) tolker loven til hinder for å ta betalt for tjenester som går ut over
det å stille samlingene til disposisjon. Ekstratjenestene kan være
forelesninger, forfatterkvelder, utredningsvirksomhet for næringsliv eller
forvaltning, eller lage bibliografier etter bestilling.
4.3 Hva med "de kostbare databasesøkene"; kan det være rom for skjønnsmessig
vurdering av betaling ved det enkelte folkebibliotek og i den enkelte kommune?
Betaling for å dekke direkte,
variable kostnader behøver ikke å krenke gratisprinsippet, ifølge Bing
(1991). Konkret nevnes avgift som informasjonsleverandøren krever av brukere i
forbindelse med søk, og utgifter til telekommunikasjon. Bing oppfatter det mer
tvilsomt å velte faste utgifter for vedlikehold av tjenesten over på brukerne.
Han konkluderer med at mye taler for at loven er til hinder for en slik
løsning. I St. meld. nr. 22 (1999-2000), Kjelder til kunnskap og oppleving,
vises det til at Lovavdelingen i Justisdepartementet i 1995 kom til at også
datatjenester er omfattet av gratisprinsippet. Hva er Kulturdepartementets svar? Justering av loven.
Dette ble foreslått i St. meld. nr. 22. Betaling
for datatjenester og informasjonsanalyser skulle være opp til den enkelte
kommune. Flertallet i Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen – alle
unntatt FrP – holdt imidlertid fast
ved gratisprinsippet. KrF, H, Sp og SV mener likevel at det i unntakstilfeller
kan tas betalt, uten at selve prinsippet rokkes ved. Unntak kan være
tidkrevende oppgaver for andre enn enkeltpersoner, som bedrifter eller
organisasjoner. Bakgrunnen er at dersom det ikke åpnes for å ta betaling for
skreddersydde tjenester, kan folkebibliotekene tvinges til å si nei av
økonomiske årsaker, uavhengig av om kompetansen finnes. Bortsett fra Ap, som
fastholder gratisprinsippet for alle typer tjenester, kan politikerne se ut til
å være noe på glid, selv om prinsippet overlevde denne stortingsmeldingen.
4.4 Hvem er "brukeren" som har rett til gratis informasjon fra biblioteket?
Omfatter loven kun privatpersoner, eller gjelder gratisprinsippet både borger
og bedrift?
I Reglement for
folkebiblioteket – veiledende retningslinjer (1994) viser bibliotektilsynet
til "den enkelte", "alle som bor i landet", "publikum", "barn og
ungdom", "språklige minoriteter", "flyktninger", "studenter og
andre utdanningssøkende". I retningslinjenes punkt III.k. heter det likevel:
"I den grad folkebiblioteket foretar oppslag i databaser, interne og eksterne,
skal dette være kostnadsfritt for brukeren." Skal vi våge påstanden at det
neppe er brukerinteresser knyttet til næringslivet tilsynet først og fremst er
opptatt av å ta vare på? Audunson (2000) understreker at tjenester til
næringslivet ikke berører privatpersoners rett til gratis informasjon: "Det
dreier seg om noe prinsipielt annerledes og kan etter min mening innføres uten
at det berører nåværende biblioteklov. Loven gir en rett til alle "som bor
i landet". En bedrift er ikke en som bor i landet." Debatten
viser at det er behov for å avklare hvordan loven skal tolkes og
gratisprinsippet praktiseres. Målet om det sømløse bibliotek, som skisseres i
St. meld. nr. 22, vil muligens bidra til å tvinge fram en avklaring. Når
målet er å gi brukere lik tilgang på tjenester uavhengig av hvor de henvender
seg, blir det vanskeligere å forsvare at fagbibliotek tar betaling, mens
folkebibliotek etter fattig evne lever etter prinsippene.
5. Hvilke inntektsmuligheter har folkebibliotekene?
v/ Tone
Nyseter
5.1. Bi-inntekter
"Gjennom en aktiv og utadvendt virksomhet skal biblioteket utbre kjennskap til
litteratur, formidle kulturverdier, kunnskap og informasjon, og gi grunnlag for
debatt og meningsutveksling" (Norge. Bibliotekloven). Flere folkebibliotek
sliter med å oppfylle disse kravene. Karsten Alnæs uttaler i Bok og bibliotek
(2000, s. 6): "Vi er nå i en situasjon hvor overføringssystemene til
kommunene gjør at biblioteksystemet er blant de mest truede."
Hvordan takler folkebibliotekene denne situasjonen? Vi kjenner ingen
grundig undersøkelse av dette, men noen eksempler kan gi en pekepinn når det
gjelder problemet. Ved Bærum bibliotek hadde man valget mellom å stanse alle
barneteaterforestillingene eller ta inngangspenger. De valgte det siste. Ved
Stovner filial av Deichmanske bibliotek kan avdelingsleder Synnøve Standal
fortelle om investering i en større og mer lønnsom kopimaskin og ikke minst,
fast skjenkebevilling. Ved Tønsberg og Nøtterøy bibliotek viser de
inntjeningsevne ved blant annet å leie ut lokalene til foreninger og
organisasjoner.
5.2. Sponsing
Synnøve Standal ved Stovner filial kan også entusiastisk fortelle om nylig arrangerte
"Maskuline uker" som en del av et bredt aktivitetsprogram i samarbeid med
G-sport. Sistnevnte innvilget 10 prosent rabatt til alle som viste frem
lånekortet i butikken. Det er her altså snakk om en gjensidig markedsføring
av tjenester. Trekker man dette samarbeidet noen hakk videre, nærmer vi oss de
mulighetene Geir Kjell Andersland forespeiler oss i et intervju på Norsk
Bibliotekforenings nettsted fra
1999:
"Hydro og Statoil sponser for eksempel Oslo Filharmonien. Det bør
være like mye status å støtte bibliotek som
musikklivet. I vår tid hvor kompetanse spiller en stor
rolle, er det minst like viktig å støtte
bibliotekene som scenekunst, musikk og teater." Et
eksempel her er "Kulturbanken" Den norske Bank, som får en helsides reklame
i programbladet til Tartuffe på
Nationaltheatret. Hvordan vil en tilsvarende sponsoravtale arte seg i et
folkebibliotek? Skal det legges reklamefoldere i alle bøkene som lånes ut,
eller kan Holstebo biblioteks internettkafé være et godt forbilde? Her har
Coca-Cola gitt 75.000 danske sponsorkroner mot å få sette opp brusautomater og
en lysende neon-logo på veggen over PC´ene (Skot-Hansen, 2001, s. 51).
5.3. Betaltjenester i fag- og forskningsbibliotek
Man
må søke til fag- og forskningsbibliotekene for å hente erfaring når det
gjelder betaltjenester. Hovedbibliotekar Magnhild Bøyum Aase (1999, s. 156) ved
Norges Handelshøyskole (NHHB) skriver i en artikkel i Synopsis om skolens
erfaring med å ta betalt for informasjonstjenester til næringslivet. Hun
skriver: "NHHB har som prinsipp at det er bedre å si JA til å utføre en
tjeneste, og ta betalt for det, i stedet for å si NEI eller begrense servicen
ut i fra ulike motiver." Brukerne er betalingsvillige og tilfredse med
tilbudet. Den eneste misnøyen med denne praksis er registrert i
bibliotekmiljøet. I
Brodd-rapporten "Bedre tilgang på ekstern informasjon til næringslivet",
skriver Anne Hustad (1995) i innledningsreferatet: "Det viser seg at bedrifter
har et stort og udekket informasjonsbehov og er interessert i å kjøpe
tjenester som kan dekke behovene." Her
nevnes også (s. 21) et prosjekt i Rogaland, Harde fakta, hvor fylkeskommunen,
NHO og Teknologisk Institutt gikk sammen om å tilby tjenester til næringslivet
fra fylkes- og folkebibliotek. Dette prosjektet ble skilt ut i en egen
stiftelse, men ble nedlagt i 1997/98. Norsk Bibliotekforening vedtok på et
landsmøte i 1996 om å knesette det absolutte gratisprinsipp for
folkebibliotekene. I en artikkel i Aftenposten
(Holm, 1996) kommenteres Stavanger-prosjektet i lys av
dette. Rogalandsbenken,
som hadde de ivrigste talsmenn for at gratis-prinsippet måtte mykes opp, tapte
grundig. De hadde prøvd ut en mulighet til å omgå gratisprinsippet ved å gå
veien om en stiftelse. Hvilket fremtidig inntektspotensial folkebibliotekene ved
dette vedtaket lukket dørene til, er det få som kan eller vil antyde.
5.4. Mangebruk og skreddersøm
I
St. meld. nr. 22 (1999-2000) ble det foreslått en lovendring i forhold til å
ta betalt for tjenester som ikke medfører mangebruk,
det vil si skreddersydde informasjonstjenester som ikke har interesse for andre
enn den ene brukeren som ber om den. Frode
Bakken (1985) beskriver to måter man kan diskriminere brukeren på. Sier man JA
til betaltjenester, diskrimineres de som har dårlig råd, sier man NEI,
diskrimineres de som vil betale for tjenester biblioteket ellers ikke har råd
til å tilby. En
får inntrykk av at "kundene" tørster etter informasjon og gjerne vil
betale. I tillegg er det intern uenighet. Biblioteksjef Torny Kjekstad (2000)
ved Bærum bibliotek er en av dem som ønsker en oppmyking av lovverket
velkommen. I Aftenposten oppsummerer hun på mange vis situasjonen:
Som bibliotekleder er jeg meget glad for at vi nå kan få mulighet til
å ta betalt for noe av den service bibliotekene
gir til det vi skjønner er næringslivskunder. Jeg tror ikke det vil bli stor
inntjening, men biblioteket
kan legalt ta betalt for en del av virksomheten og bli et enda bedre
kompetansesenter i kommunen.
Dette vil også komme bibliotekets vanlige brukere til gode. "
6. Konklusjon
Med
nyliberalisme, teknologiske endringer og folks nye livsverden, blir spørsmålet
om folkebibliotekene vil fornye seg, og hvordan. Bibliotekene
står i fare for å bli offer for en "patologisk prosess" (Olaisen, 1994). I
samfunnet gjelder markedskreftene med tilbud og etterspørsel. Jo mer
etterspørsel, desto bedre salg og økonomi. For bibliotekvesenet er det
motsatt. Jo mer utlån og aktivitet, desto dårligere økonomi. Dette fører til et strukturelt patologisk (sykelig)
forfall. Hvordan vil bibliotekene i Norge ta opp kampen mot denne patologiske
prosessen? Hvilke virkemidler må settes inn? En rekke spørsmål reiser seg og
bare en ting kan sies med sikkerhet; Bibliotekene kan ikke som Estragon og
Vladimir, fortsette å vente på Godot.
6.1. Strandsund, et bibliotek i utvikling
De
bibliotekansatte i Strandsund innrømmer etter seminaret å ha fått et mer
nyansert syn på gratisprinsippet. Det er enighet om at primærtjenestene skal
være gratis, og at man må jobbe videre med å definere og verne disse. Man vil
søke om prosjektmidler til lesegruppene, men samtidig berede grunnen for
morgendagen og mer langsiktige finansieringsmuligheter. Olsen, som har bakgrunn
som informasjonsmegler i et privat selskap, viser til erfaringer som vekker
nysgjerrighet; to ansatte, 40 henvendelser per dag og 800.000 kroner i årlig
omsetning. Dette harmonerer dårlig med erfaringer andre forteller om, men Olsen
får gjennomslag for å ta kontakt med det lokale næringslivet. Dårlig
økonomi skal ikke bli en sovepute, men være et springbrett for kreativiteten.
6.2. Oppsummering
Samfunnet har endret seg kraftig siden gratisprinsippet ble lovfestet i 1935. Selv om bibliotekene påklistres støvete merkelapper og en ny Nyhuus lar vente på seg, mener vi å se at norske folkebibliotek er i ferd med å tilpasse seg en ny virkelighet. De økonomiske rammene setter grenser for en videre utvikling av bibliotektjenestene, og mye tyder på at oppfinnsomheten derfor er stor når det gjelder å innhente tiltrengte kroner. Bibliotek og lokalt næringsliv bedriver byttehandel i markedsføringsøyemed, og det er ikke umulig at vi snart møtes av sponsorkledde bibliotriser med skjenkebevilling. Fenomenet eksisterer ellers i kulturlivet. Spørsmålet er om skreddersydde kvalitetstjenester for betalingsvillige brukere er så mye verre enn tidkrevende jakt på bi-inntekter. Vi spør oss også om snikende sponsormakt er å foretrekke.
Lise Østergaard (1985), tidligere dansk kulturminister, har uttalt: "Gratisprinsippet er et politisk enten-eller. Hvis du først begynder at skære hjørner væk, så går der et skred i den. Så vil du kunne sige at hvis folk skal betale for den, så skal de også betale for det andet." Kurt Kristensen, også en av gratisprinsippets beskyttere, ser det fra en annen vinkel. "I stedet for å risikere en avgiftsbelegging av primærtjenester er det bedre å sikre utviklingsmuligheter for bibliotekene gjennom avgiftsbelegging av spesialtjenester" (Internkontakt, 1985, s. 19). Kristensen påpeker altså at bibliotekene selv må være med på å trekke opp grensene. Gjennom arbeidet med denne prosjektopgaven har vi nærmet oss en tilsvarende konklusjon. Bibliotekene må ikke lammes av frykt for dominoeffekten, men heller møte utfordringene som premissleverandører. Det er behov for klare definisjoner, grensesetting og overordnede mål. Like lite som det er ønskelig å kreve inngangspenger, er det ønskelig at veksthusene omgjøres til utstillingslokaler for sjeldne og tørkede blomster. En skal ikke se bort fra at et veksthus kan romme et mangfold av prydplanter og nyttevekster, og gjennom det være både en estetisk og matnyttig opplevelse. Kanskje er oasen truet av stillstand mer enn noe annet vi fantasifullt forespeiler oss.
Litteraturliste
Aabø, Svanhild (cop. 2001). Verdsetting av
folkebibliotek. - S. 248. - I:
Det
Siviliserte
informasjonssamfunn / redaktører: Ragnar Andreas Audunson og Niels Windfeld Lund.
- Bergen : Fagbokforl. - 320 s. - ISBN 82-7674-718-3
Aase,
Magnhild Bøyum (1999). Tjenester til interne og eksterne brukere. - S. 158. - I:
Synopsis. - Årg. 30, nr. 3
Alnæs, Karsten (2000). Innskrenkningen av bibliotekene truer ytringsfriheten. - S. 6. - I: Bok
og Bibliotek. - Årg. 67, nr. 5/6
Andersland, Geir Kjell (1999). Næringslivet bør sponse bibliotekene [online]. - URL:
http://www.norskbibliotekforening.no/BibliotekForum/Arkiv/1999/9908s4.htm [lesedato
2001-11-06]
Audunson, Ragnar (2000, februar 10). Bibliotek og næringslivsinformasjon. - S. 22. - I:
Aftenposten [online]. - Morgenutgave. - URL: http://atekst.mediearkivet.no [lesedato 2001-
11-08]
Bakken, Frode (1985). Gratisprinsippet i bibliotek har ikke tapt sin aktualitet. - S. 15. - I:
Internkontakt. - Årg. 10, nr. 5B
Bing, Jon (1991). Oversikt over bibliotekretten. - S. 146-162. I: Norge. Kulturdepartementet.
Bibliotek i Norge : for kunnskap, kultur og informasjon. - (NOU 1991 : 14). - ISBN 82-583
0199-3 ISSN 0333-2306
Birdsall,
William F. (cop. 2001). Folkebiblioteket på den politiske
arena. - I:
Det
Siviliserte
Informasjonssamfunn / redaktører:
Ragnar Andreas Audunson og Niels Windfeld Lund. -
Bergen : Fagbokforl. - 320 s. - ISBN 82-7674-718-3
Frisvold, Øivind (1990). Gratisprinsippet før og nå. - S. 38. - I: Mer enn bøker / redigert av
Hans Eirik Aarek. - Oslo : Statens bibliotek- og informasjonshøgskole
Holm, Per Annar (1996, september 29). Fortsatt gratis tjenester på folkebiblioteket. - S. 13. -
I: Aftenposten [online]. - Morgenutg. - URL: http://atekst.mediearkivet.no [lesedato 2001-
11-14]
Hustad, Anne (1995). Bedre tilgang på ekstern informasjon til næringslivet. - Oslo : Statens
bibliotek- og informasjonshøgskole. - 52 s. - Brodd rapport nr. 50454-1/95
Innstilling S. nr. 46 (2000-2001), dvs. Norge. Stortinget. Familie-, kultur- og
administrasjonskomiteen. St. meld nr. 22 (1999-2000) Kjelder til kunnskap og oppleving
[...].
Kildal, Arne (1938). Røster for økning av bibliotekbudgettet. - S. 105. - I: Bok og bibliotek. -
Årg. 5
Kildal, Arne (1949). Norske Folkeboksamlinger. - Oslo : Aschehoug. - 303 s.
Kjekstad,
Torny (2000, februar 22). Gratisprinsippet i bibliotekene er ikke truet!. - S.
14. - I:
Aftenposten [online]. - Morgenutg. - URL: http://atekst.mediearkivet.no
[lesedato 2001-11-
08]
Kristensen, Kurt (1985). Uavkortet gratisprinsipp - hva er det? - S. 18-19. - I: Internkontakt.
Årg. 10, nr. 5B
Lettice,
John (2001,
november 8). Eurolinux goes ballistic over Euro patent 'coup'. -
I: The
Register
[online]. - URL: http://www.theregister.co.uk/content/4/22717.html
[lesedato
2001-11-08]
Mediearkivet [online]. - URL: http://atekst.mediearkivet.no
Norge. [Bibliotekloven]. Lov av 20. desember 1985 nr 108 om folkebibliotek : med forskrifter
og veiledende retningslinjer
Olaisen,
Johan (1994). Patologiske processer i de offentlige biblioteksystemene / Olaisen,
Johan; Djupvik, Olav; Løvhøiden, Hugo. - S. 1-17. - I: Svensk biblioteksforskning /
redaktör Lars Höglund. - Gøteborg : Chalmers, bibliotekets reprosentral. - ISSN 0284-4354
Reglement for folkebiblioteket – veiledende retningslinjer. - [Oslo : Statens bibliotektilsyn,
199?]. - I: Lov av 20. desember 1985 nr 108 om folkebibliotek : med forskrifter og
veiledende retningslinjer
Ringdal, Nils Johan (1985). By, bok og borger. - Oslo : Aschehoug. - 283 s. -
ISBN 82-03-11424-5
Skot-Hansen, Dorte (cop. 2001). Folkebiblioteket i civilsamfundet ... civilsamfundet i
folkebiblioteket. - S. 51. - I: Det Siviliserte informasjonssamfunn / redaktører: Ragnar
Andreas Audunson og Niels Windfeld Lund. - Bergen : Fagbokforl. - 320 s. - ISBN 82-
7674-718-3
St. meld. nr. 22 (1999-2000), dvs. Norge. Kulturdepartementet. Kjelder til kunnskap og
oppleving [...]. - [Oslo : s.n., 1999]. - 141 s.
St. meld. nr. 61 (1991-1992), dvs. Norge. Kulturdepartementet. Kultur i tiden. - [Oslo : s.n.,
1992]. - 243 s.
Sægrov, Stein (1995). Kommentar til Lov om folkebibliotek. - I: Karnov norsk kommentert
lovsamling / hovedredaktører: Peter Lødrup, Knut Kaasen, Steinar Tjomsland. - Bind 4. -
Oslo : Karnovs Forlag. - ISBN 82-91511-00-4
UNESCO/IFLA Library Manifestos (1994) [online]. - URL: http://www.unesco.org [lesedato
2001-11-15]
Vestheim, Geir (1995). Kulturpolitikk i det moderne Noreg. - Oslo : Samlaget. - 238 s. -
ISBN 82-521-4434-9
Vestheim, Geir (1997). Fornuft, kultur og velferd. - Oslo : Samlaget. - 448 s. -
ISBN 82-521-5018-7
Østergaard, Lise (1985). Gratisprinsippet - synspunkter og praksis / Geir Kjell Andersland,
Trine Kolderup Flaten, Cecilie Butenschøn. - S. 6. - I: Internkontakt. - Årg. 10, nr. 5B