2 TEORI OG METODE.

2.1 Kvalitative intervjuer.

3 SAMFUNN.

4 RESULTATER.

4.1 Analyse.

4.4 Påvirkning i beslutningsprosesser.

5 VERDIER OG HOLDNINGER.

5.1 Offisielle signaler og dokumenter.

6. OPPSUMMERING..

VEDLEGG 

1. Intervjuguide
2. Brev til stortingspolitikere og byråkrater
3. Brev til lokalpolitikere

FORORD

I denne oppgaven røper sentrale byråkrater, politikere og tilllitsvalgte hvordan de tenker omkring folkebibliotek. I oppgaven får vi vite hvilke verdier knyttet til bibliotek de anser som mest sentrale i 2004. Menneskene som har ansvar og myndighet på bibliotekfeltet reflekterer over hvilke ønsker de har for biblioteksektoren – og de snakker om sine bekymringer. Politikerne forteller hva de lar seg påvirke av, og hvilket inntrykk de har av bibliotekfolk som interessegruppe. Oppgaven kan ha interesse for alle som er opptatt av hvilke verdier og holdninger som råder omkring bibliotek i informasjonssamfunnet. Oppgaven kan ha interesse for de som ønsker å vite mer om hvordan verden ser ut fra Stortinget eller kommunestyret. Og kanskje kan oppgaven være til inspirasjon for ansatte som ønsker å markedsføre biblioteket, eller som ønsker å prøve seg som lobbyister? 

1 INNLEDNING

1.1. Bakgrunn for oppgaven

Utgangspunktet for denne oppgaven er en form for undring over hvor anonyme folkebibliotekene er. Bibliotek omfattes av svært liten oppmerksomhet. Ytterst sjelden nevnes bibliotek i offentlig debatt. Hele tiden får vi høre at vi lever i et informasjonssamfunn, hvor livslang læring og informasjonskompetanse holdes fram som sentralt, - men bibliotek nevnes knapt i denne sammenhengen. Hva tenker egentlig politikerne om folkebibliotek? Hvilken rolle ønsker politikerne at bibliotekene skal ha i informasjonssamfunnet? Bibliotekene er så å si usynlige i mediebildet, så det er ikke godt å vite. Det er ikke biblioteksak som kommer på førstesidene i avisene. Jeg har jobbet som journalist i dagspressen siden midt på 1980-tallet, mesteparten av tiden med politikk og samfunn som ansvarsområde, og har i løpet av disse årene dekket en del debatter i folkevalgte organer. Bibliotek er sjelden eller aldri noe tema. Bibliotekene er ikke akkurat på dagsorden, for å si det mildt. Verken journalister eller politikere later til å være opptatt av bibliotek. Kanskje fordi bibliotek gjerne assosieres med noe behagelig, harmonisk, stille og fredelig. Politikkens og journalistikkens vesen er det helt motsatte – det konfliktfylte og oppsiktsvekkende.

Dårlig kommuneøkonomi har vært gjennomgangsmelodien på hele 1990-tallet og er det i 2004. Det ligger en stor pedagogisk utfordring i å ta til orde for mer penger til bibliotek, så lenge pleietrengende eldre står på venteliste for sykehjemsplasser. I nedskjæringsdebatter i kommunestyrene er ”lovpålagte oppgaver” et hyppig brukt begrep. Mange kommuner kutter ut tilbud som ikke er pålagt i lov. At folkebibliotek faktisk er nedfelt i lov, kan komme som en overraskelse. I debatt om nytt bibliotek i Ringerike, kom det fram at kritikerne ikke oppfattet bibliotek som lovpålagt: ”Økonomien i Ringerike kommune tilsier at vi bare må sette oss noen få mål, og det er de lovpålagte oppgavene; skole, helse og eldreomsorg” (Haraldsen 2003 s. 4). Folkebibliotekenes utfordring er å synliggjøre sammenhengen mellom innsats og produkt. Bibliotekene er komplekse institusjoner som spiller en rolle på mange samfunnsområder – uten at de selv er primærprodusenter. Andre institusjoner eller profesjoner står nærmere til de ulike målgruppene av bibliotekets brukere, det være seg barn, innvandrere, eldre, arbeidsledige. Bibliotekarer kan ikke som lærerne argumentere med barn og unge. Bibliotekene støtter opp under skolens arbeid og er en viktig samarbeidspartner, ja, men skolen er primærprodusent. Slik kan vi fortsette å ta for oss område etter område, hvor biblioteket vil være en ”god nummer to”. Og det er ikke nummer to som får oppmerksomheten. 

1.2 Tema og problemstilling

Bibliotekene er komplekse institusjoner, som vi var inne på. Bibliotekene er sammensatte og mangefasetterte. Bibliotekene kan delta i mange sammenhenger og berøre mange politikkområder i samfunnet, for eksempel utdanning, kultur, næring, sosial, oppvekst. Siden vi lever i en IKT-tid (IKT står for informasjons- og kommunikasjonsteknologi) er det spesielt interessant å få vite hva politikerne tenker om folkebibliotek i informasjonssamfunnet. Hvilke roller ønsker de ansvarlige på feltet at bibliotekene skal fylle? Ut fra dette blir oppgavens tema å belyse hvilke verdier og holdninger politikere og byråkrater har til folkebibliotek i det vi kan kalle en digital tid. De som er intervjuet i Norge er nasjonale folkevalgte og administrativt ansatte, og lokale folkevalgte i kommunen Ringerike. Dessuten har jeg tilgang til data fra intervjuer gjennomført i en rekke andre land, som jeg skal komme tilbake til i punkt 2.1. I oppgaven vil jeg se på verdier og holdninger i Norge, i noen grad sammenlignet med andre land. Hovedvekten vil bli lagt på nasjonale forhold.

Problemstilling: Ut fra analyse av politikere og byråkraters verdier og holdninger på kommuneplan, nasjonalt plan og over landegrensene: Hvilke verdier knyttet til folkebibliotek fremstår som mest sentrale hos beslutningstakerne i informasjonssamfunnet? 

1.3 Starten på arbeidet

Arbeidet med oppgaven startet tidlig på året 2003. Det startet med en elektronisk post fra Ragnar Audunson, professor ved bibliotek- og informasjonsstudiene, Høgskolen i Oslo. Han er ansvarlig for den norske delen av et prosjekt i regi av den internasjonale bibliotekorganisasjonen IFLA (International Federation of Library Associations and Institutions). Nærmere bestemt er det IFLAs Standing Commitee for Library Theory and Research som står bak prosjektet. Audunson søkte studenter til å gjennomføre intervjuer med folkevalgte og byråkrater i Norge. På det tidspunktet drev jeg med idéutvikling for hovedoppgave 3. år. Jeg hadde bestemt meg for en oppgave innen emnekretsen Bibliotek og samfunn, og planla å velge faget Informasjonspolitikk 3. år. Disse valgene, kombinert med min bakgrunn som journalist, gjorde at jeg fattet interesse for prosjektet. Sammen med Tone Nyseter meldte jeg meg som frivillig til å gjennomføre intervjuene. Våren 2003 intervjuet vi nasjonale politikere, deriblant kulturministeren, en del sentrale byråkrater på bibliotekfeltet, samt tillitsvalgt leder for NBF (Norsk Bibliotekforening). I alt ble 11 personer intervjuet. I løpet av forsommeren bestemte Tone Nyseter seg for å gå over på masterstudiet, og av den grunn blir det ingen felles hovedoppgave som opprinnelig planlagt. I juni 2003 intervjuet jeg ytterligere seks personer i forbindelse med praksisperiode ved Ringerike bibliotek. Det var politikere fra humanitært hovedutvalg i Ringerike kommune som ble intervjuet i den sammenhengen. 

2 TEORI OG METODE

2.1 Kvalitative intervjuer

At valget falt på kvalitative intervjuer som metode har sin forklaring i at det er holdninger og verdier som søkes avdekket. I slike sammenhenger er det interessant å stille mest mulig åpne spørsmål, slik at informanten selv må finne ord. Om kvalitative undersøkelser i forhold til kvantitative kan det generelt sies at fleksibiliteten er større, og at analyse til en viss grad skjer løpende og integrert med datainnsamlingen. I et kvalitativt intervju er det mulig å stille oppfølgingsspørsmål underveis, for å klargjøre hva informanten egentlig mener - i motsetning til i et spørreskjema hvor svaralternativene er gitt og analysen skjer etter at data er samlet inn. I et kvalitativt intervju kan intervjueren korrigere kursen. For å få vite hvilke verdier og holdninger personer egentlig har, kan det være mer interessant å bruke mye tid på noen få personer, for eksempel kvalitative intervjuer, enn å bruke litt tid på mange informanter, som spørreskjema. I hvilken grad intervjuet foregår etter en fast struktur, er valgfritt. Det kan utarbeides en intervjuguide som et hjelpemiddel for å strukturere intervjuet, eller samtalen. Hvor detaljerte eller standardiserte slike intervjuguider er, varierer. Metode med delvis strukturerte intervjuer er ifølge Johannesen og Tufte (2002 s. 102) den mest utbredte formen for kvalitative intervjuer. 

Som nevnt i punkt 1.3. er det IFLAs Standing Commitee for for Library Theory and Research som har initiert prosjektet. Jeg skal kort beskrive noen sider ved prosjektet som kan ha hatt betydning for valg av metode: Det dreier seg om et sammenlignende (komparativt) prosjekt. Prosjektets fokus er holdninger til folkebibliotek hos rikspolitikere og nøkkelpersoner i sentraladministrasjonen i en rekke land. Fra IFLAs Standing Commitee for for Library Theory and Research forelå det en intervjuguide (se vedlegg 1). Tone Nyseter, Ragnar Audunson og jeg hadde intervjuguiden til vurdering og godkjenning før vi gikk i gang med å samle inn data i Norge. Vi gikk gjennom i fellesskap, vurderte spørsmålene og tilpasset undersøkelsen til norske forhold før intervjurunden startet. Det var nødvendig for oss å ta hensyn til at prosjektet er en komparativ undersøkelse, det vil si at data fra de ulike landene skal sammenlignes, men vi hadde mulighet til å gjøre nasjonale tilpasninger. Det ble gjort noen mindre endringer i intervjuguiden. En del av intervjuguiden som ble endret, var en sekvens med påstander som informantene skulle si seg enig eller uenig i. Vi fjernet sekvensen, og la i stedet opp til at informantene selv skulle komme med utfyllende kommentarer.

Svakheter ved kvalitative intervjuer kan være at svarene spriker i alle retninger og blir vanskelige å sammenligne, dersom intervjuene ikke gjennomføres strukturert nok, eller intervjueren ikke makter å holde tråden. Andre svakheter kan være at informantene lirer av seg festtaler og honnørord, uten å reflektere over hva de innerst inne mener. I denne undersøkelsen har det vært et mål å få fram mest mulig utfyllende og ærlige svar fra norske informanter. Det var viktig å sikre at spørsmålene var åpent formulert, slik at det ikke ble lagt føringer på informantenes svargivning. Stort sett er intervjuguiden fulgt, slik at det skal være lettere å analysere materialet. Likevel var det rom for fleksibilitet i intervjusituasjonen. Intervjuguiden bærer som sagt preg av åpne spørsmål, slik at informantene tvinges til å beskrive og utdype synspunkter med egne ord. Det er stilt en del åpne oppfølgingsspørsmål underveis. Intervjuene er tatt opp på lydbånd der det har vært mulig, og lydopptakene er kombinert med notater. Fra IFLA-komiteens side ble det lagt opp til anonymitet, men siden materialet skulle benyttes i denne oppgaven, er informantene blitt spurt om bruk av navn. Intervjuene av informanter på riksplan er analysert av Ragnar Audunson (2003c). Intervjuene av personer på lokalt plan har foregått på samme måte, og er analysert og beskrevet i rapporten Folkevalgte om folkebibliotek (Haraldsen 2003). Data samlet inn i andre land er analysert og sammenfattet av Bob Usherwood fra universitetet i Sheffield, som også er prosjektleder.

2.2 Utvelgelse av informanter

Norske bibliotek er underlagt to departementer. Bibliotek i utdanningsinstitusjoner hører hjemme i Utdannings- og forskningsdepartementet (UFD), mens folkebibliotekene sorterer under Kultur- og kirkedepartementet (KKD). Da vi skulle velge ut intervjuobjekter var det sentralt å finne fram til informanter som arbeider innenfor sektorene kultur og utdanning, og som i kraft av det måtte antas å ha et forhold til folkebibliotek og bibliotekpolitikk. Ut fra dette var det først og fremst to komiteer på Stortinget som pekte seg ut som interessante: Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen og Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. Vi ønsket flest mulig partier representert i undersøkelsen, og valgte representanter fra ulike partier i de to komiteene. Partimessig spredning var ønskelig for å kunne se etter eventuelle partimessige/ideologiske konflikter på bibliotekfeltet, for eksempel om sosialister tenker annerledes enn borgerlige. Vi ønsket å intervjue lederne i de to komiteene. Videre forsøkte vi å ivareta kjønnsfordelingen. Vi ønsket også å snakke med sentrale tillitsvalgte på feltet, og valgte lederen i Norsk Bibliotekforening, NBF. I tillegg ønsket vi å ha med to sentral-administrative nivåer, departement og ABM. Det er de som skal gi politikerne premisser, og det var interessant å høre hvordan de tenker. Vi plukket ut ledende byråkrater i Kultur- og kirkedepartementet, KKD, og i statens senter for arkiv, bibliotek og museum, ABM-utvikling.

Med andre ord ble det foretatt en strategisk utvelging av intervjuobjekter. Strategisk utvelging vil si at man ”bevisst velger hvem som skal delta i undersøkelsen. Utgangspunktet for utvelging av informanter i kvalitative undersøkelser er hensiktsmessighet. Hvem og hvor mange informanter som velges ut, må være relevant for å belyse forskningsspørsmålene. I kvalitativ tilnærming er det viktigere med et adekvat utvalg enn å finne fram til et bestemt antall” (Malterud 1996, gjengitt hos Johannessen og Tufte 2002 s. 90). Et inntrykk av rådende verdier og holdninger hos politikere og byråkrater vil intervjuundersøkelsen kunne gi. Om vi ikke kan generalisere statistisk ut fra dette utvalget, kan vi se de tendenser som gjør seg gjeldende blant myndighetspersoner på feltet. Vi kan se etter hva som ser ut til å være typisk, om det er forskjeller i den typiske måten å tenke folkebibliotek på, mellom administrative beslutningstakere og politikere, mellom borgerlige og sosialistiske politikere, eller om bibliotekfeltet ikke ser ut til å være knyttet til slike konflikter. 

Kontakt med informanter ble etablert ved at Ragnar Audunson satte opp et brev (se vedlegg 2). Brevet gikk ut til alle ønskede intervjuobjekter i slutten av februar 2003. Dette ble fulgt opp med telefonsamtale få dager etter, hvor Tone Nyseter og jeg ringte for å gjøre avtaler. Mange av informantene kunne stille opp på kort varsel. En del intervjuer lot seg gjennomføre allerede uken etter at brevet var gått ut. Noen av stortingspolitikerne var på komitéreise, og avtaler ble booket noen uker fram i tid. Et par av de ønskede intervjuobjektene skulle vise seg nærmest umulig å komme i kontakt med. En svakhet ved den partimessige spredningen er at Høyre ikke kom med. Men de aller fleste intervjuene lot seg greit gjennomføre i løpet av mars 2003.

Intervjuer av lokalpolitikere (se vedlegg 3) ble gjennomført i løpet av undertegnedes praksisperiode ved Ringerike bibliotek i juni 2003. At Ringerike ble valgt var både ut fra praktiske årsaker, at jeg hadde praksis der, og ut fra at kommunen planla nytt bibliotek. I den sammenheng kunne det være spennende å finne ut hvilke tanker lokalpolitikerne gjorde seg, om hva et nytt bibliotek kunne inneholde. Kommune-Norge er sammensatt og noen kvalitativ undersøkelse som favner mangfoldet kunne ikke gjennomføres innen rammene av dette arbeidet. Valget falt derfor på å la Ringerike stå som eksempel-kommune på hvordan kommunepolitikere kan tenke omkring bibliotek. Ringerike kommune er sammensatt, med både urbane og rurale trekk, og har ca 30.000 innbyggere. I kommunen drives hovedbibliotek i Hønefoss, filialer på tettstedene Nes i Ådal, Sokna og Tyristrand. Sistnevnte har vært nedlagt en periode på grunn av bygging, men gjenoppstår som kombinert skole-/folkebibliotekfilial. Dessuten driver Ringerike bibliotek en filial i Ringerike fengsel. Alle medlemmer i Ringerike kommunes hovedstyre for kultur, omsorg og oppvekstmiljø, eller humanitært hovedstyre, er intervjuet. 

2.3 Teori

Teoridelen som oppgaven bygger på er for stor del hentet fra faget Informasjonspolitikk. Faget ble høstsemesteret 2003 arrangert ved masterstudiet ved Høgskolen i Oslo. Masterfaget var tilgjengelig som valgfag for oss 3. klassinger på bachelorstudiet. Teoripensum på kurset er i overkant av 1000 sider, og mye av pensum benyttes i denne oppgaven (se litteraturlisten). Kurset har hatt flere innfallsvinkler, som samfunnsvitenskapelig (Kjellberg og Reitan), aktuell debatt og offentlige utredninger (bredbåndsdebatt, Maktutredningen, Ytringsfrihetskommisjonen). Teoretikere som har gitt perspektiv på samfunn og informasjonssamfunn (Birdsall, Qvortrup og Frønes) har vært representert, sammen med teoretikere som står for en mer spesifikk informasjonspolitisk tilnærming (Moore, Braman, Browne, Rowlands). Faglærer har vært Ragnar Audunson.

3 SAMFUNN

3.1 Informasjonssamfunnet

Mennesket har et grunnleggende behov for å klassifisere og ordne verden omkring seg. De siste årene er informasjonssamfunnet en hyppig brukt merkelapp, eller term. Betegnelsen er først og fremst knyttet til en teknologisk innfallsvinkel til samfunnet slik det har tatt form i vår del av verden. Andre betegnelser på vår tids levemåte kan være opplevelsessamfunnet, drømmesamfunnet, kommunikasjonssamfunnet, forbrukersamfunnet, bruk-og-kast-samfunnet, nettverkssamfunnet, kunnskapssamfunnet…. Hvilken betegnelse man velger som dominerende virkelighetsbeskrivelse kommer an på interessefelt og ståsted. Teoretikere som har skrevet om informasjonssamfunnet har også ulike oppfatninger av hva dette samfunnet vårt egentlig er, og ikke minst hva teknologiske endringer kan innebære. Der norske Ivar Frønes identifiserer en del trusler og fokuserer på digitale skiller, ser danske Lars Qvortrup nye muligheter og en radikal utvidelse av menneskers kommunikative horisont. Også kanadiske William Birdsall vektlegger kommunikasjonen fremfor teknologien. Nå brukes begrepene kunnskap og informasjon dels om hverandre. Er det forskjell på kunnskapssamfunnet og informasjonssamfunnet? Frønes (2002 s. 12) mener at kunnskapssamfunnet refererer til et høyteknologisk samfunn hvor kunnskap og refleksjon ikke bare er nødvendig, men sentralt i samfunnets maktbaser, politiske økonomi og sosiale skiller. Informasjonssamfunn mener han derimot refererer seg til en dimensjon ved kunnskapssamfunnet; utvikling av informasjonsteknologi (min utheving). Qvortrup (2002 s. 21) synes det viktigste er å gjøre seg forestillinger om informasjonssamfunnet som atskiller seg fra det han karakteriserer som ”ny teknologi + sosiale effekter”-tenkningen, en tilnærming han finner fantasiløs. Mitt inntrykk er at merkelappen informasjonssamfunnet er mindre omstridt og mer utbredt enn andre betegnelser, antakelig aksepteres begrepet som resultat av at informasjons- og kommunikasjonsteknologi gjennomsyrer alle livets områder for de fleste mennesker i vår del av verden. Både på jobben og i fritida benytter vi elektroniske hjelpemidler til kommunikasjon, informasjon og underholdning. 

3.2 Informasjon, politikk, informasjonspolitikk

Det er ikke lettere å definere informasjonspolitikk enn informasjonssamfunn. Det er like mange definisjoner av informasjonspolitikk som det er forfattere over temaet, mener Rowlands (1996 s. 14) og siterer en av dem; Weingarten. ”[..]the set of all public laws, regulations, and policies that encourage, discourage, or regulate the creation, use, storage, and communication of information”. Weingarten har her en bred definisjon. Audunson mener det slett ikke er opplagt hva det snakkes om når termen informasjonspolitikk benyttes. Han forsøker den definisjon at informasjonspolitikk er de generelle rammene for produksjon og distribusjon av eierskapet til og bruken av informasjon i samfunnet (Audunson 2001 b 

s. 30). Videre gjør han seg noen betraktninger omkring informasjonspolitikken som eget, autonomt politikkfelt. Informasjonspolitikk kan være en dimensjon ved utdanningspolitikk, kulturpolitikk, næringspolitikk, sosialpolitikk, men er det et selvstendig politikkområde pr. i dag? Politisering forutsetter et visst nivå av institusjonalisering, og det tar vanligvis noe tid før et ”nytt” tema befester seg på et slikt nivå. Institusjoner er departementer, parlamentariske komiteer, interesseorganisasjoner, utdanningsinstitusjoner mv. Utenrikspolitikk, forsvarspolitikk, helsepolitikk, er eksempler på sterkt institusjonaliserte felt. Kjennetegn på institusjonalisering er blant annet at det etableres en politisk diskurs knyttet til feltet. Et annet kjennetegn er at aktørene på feltet er gitte, det er ingen tvil om hvem som er berettiget til å mene noe eller være rettmessige deltakere. Nok et kjennetegn er at alle deltakerne er enige om hva de snakker om og har en felles virkelighetsoppfatning. Dette mener Audunson ikke er tilfellet på det informasjonspolitiske feltet pr. i dag. Dersom et fenomen knyttet til det aktuelle politikkområdet, her for eksempel tilgang til informasjon, håndteres fra ulike departementer og ulike perspektiv, kan det vanskelig slås fast at vi snakker om et eget felt. I stedet finner vi spor av informasjonspolitikk på flere politiske områder og ulike politiske diskurser, peker Audunson på, og konkluderer med at informasjonspolitikken ennå ikke har nådd det nivå av institusjonalisering som kreves for å bli definert som eget felt. Derimot mener han at vi snakker om et kommende politisk felt. Se ellers punktene 5.1 og 5.2.

Den australske forskeren Browne (1997a og 1997b) trekker fram pussigheten i at det på tross av flere tiårs interesse for informasjonspolitiske spørsmål ikke er utviklet noen koherent politikk. I stedet for utvikling i retning av helhetlig og sammenhengende politisk styring har fokus vært på enkeltsaker, oppstykket og sporadisk. En hovedårsak til dette er i følge Browne å finne i prosessene for myndighetenes politiske agenda. Lobbyisme kan være et virkemiddel, men det har åpenbart ikke vært nok press på informasjonsrelaterte saker til å resultere i et sammenhengende politisk fokus. I stedet er det særskilte saker frontet av mektige interessegrupper som har vært drivkrefter i politikkdannelsen. Hennes tilnærming er likevel ikke så mye av praktisk-politisk art, men mer av faglig karakter. Hun peker på at faget stadig er ungt og umodent, og skisserer hvordan informasjonspolitikk kan utvikles og etableres som fag. Som studieobjekt må informasjonspolitikk ta opp i seg rammeverk fra både informasjonsstudier og politikkstudier for å bli et intellektuelt modent fag, er Brownes anbefaling.

I stedet for å gå løs på sammenstillingen informasjonspolitikk kan vi forsøke å splitte begrepet. Braman (1989) har en definisjon av informasjon som et slags hierarki. Nivå 1 er informasjon som ressurs, nivå 2 informasjon som en vare, nivå 3 informasjon som persepsjon eller effekt, og nivå 4 informasjon som samfunnskonstituerende kraft. Betraktet på nivå 1 er informasjon noe man har, eller ikke har, tilgang til. Dette vil være aktuelt for eksempel for den norske bibliotekloven – ”[..]for alle som bor i landet”. Nivå 2 betyr at informasjon går gjennom en verdiøkningsprosess; fra råvare til produkt, slik at den kan betraktes som en økonomisk størrelse. Birdsall er av dem som kommenterer informasjon betraktet på dette nivået. Han peker på at informasjon er blitt en vare og at markedet får styre informasjonspolitikken, men er kritisk til denne utviklingen, og argumenterer for et sterkere offentlig informasjonspolitisk engasjement. Informasjon forstått på nivå 3 hos Braman fokuserer på effekten, for eksempel at elevers læringseffekt vil være mer interessant å se på enn antall elever pr. pc i skolebiblioteket. Nivå 4 er det som ligger til grunn for eksempel for Ytringsfrihetskommisjonens innstilling, at informasjon konstituerer det åpne, transparente samfunnet og betraktes som forutsetning for demokratiet som system.

Nå har vi sett på hva førsteleddet informasjon- kan være, og går over til det andre leddet; –politikk. Browne (1997a) bygger i stor grad på Braman i arbeidet med å definere informasjon, men presenterer selv en opplistende definisjon av politikk: 

* politikk som teori og modell – det vil si teori om sammenhenger; for eksempel når det gjelder privatisering at utsetting vil gi mer tjeneste pr. krone – årsaksmodell. 

* politikk som ønsket tilstand - sterkt på den etiske dimensjon, for eksempel at IKT skal jevne ut skiller mellom informasjonsrike og informasjonsfattige (inforich – infopoor)

* politikk som betegnelse på aktivitetsfelt – eksisterer for eksempel informasjonspolitikk som selvstendig felt på linje med utenriks-, helsepolitikk?

* politikk som beslutninger tatt i bestemte politiske organer

* politikk som bestemte forslag – for eksempel når Norsk Bibliotekforening 

ber norske myndigheter legge fram innsatsprogram for biblioteksektoren

* politikk som prosess – for eksempel følge Stortingsmeldingen Kjelder til kunnskap og […] fram til etablering av ABM-Utvikling 

Rowlands (1996 s. 15) illustrerer tre nivåer i informasjonspolitikk ved hjelp av en modell. Modellen tar opp i seg både offentlig og privat sektor, og kan være fruktbar for å analysere hvordan informasjonspolitikk henger sammen med andre samfunnsområder. De tre nivåene kan beskrives som; a) politikk som retter seg mot infrastrukturen, det vil si politikk som gir rammer for flere samfunnsområder, og påvirker informasjonssektoren direkte eller indirekte. Et eksempel kan være bredbåndsutbygging, b) horisontal informasjonspolitikk som påvirker informasjonssektoren spesifikt, som momsfritak på bøker og aviser og c) vertikal informasjonspolitikk som handler om en bestemt sektor, for eksempel informasjonspolitikken på miljøfeltet. Disse tre nivåene har sterk interaksjon og henger nøye sammen. 

Geir Vestheim har studert nyere norsk folkebibliotekspolitikk og finner at to ulike tradisjoner skifter på å sette verdigrunnlaget for folkebibliotekene: 

*Den nytteorienterte, naturvitenskapelige, teknisk og instrumentelt orienterte tradisjonen

*Den verdiorienterte tradisjonen, med det humanistiske dannelsesidealet, som hadde det enkelte menneskets lykke og velferd som mål. (Byberg og Frisvold 2001 s. 64)

Johannsen og Pors har sett på de nordiske biblioteksystemer, og mener felles trekk er at de alle inngår i de forskjellige lands fremtidsvisjoner vedrørende informasjonssamfunnet.

Både folke- og forskningsbiblioteker anses her for centrale institutioner i udviklingen af især borgernes competence. Der er således i Danmark, Finland, Norge og Sverige satset politisk på moderniseringen af folkebibliotekerne for at sikre borgernes adgang til information i trykt eller elektronisk form og udvikle deres evne til at navigere i informationssamfundet (Johanssen og Pors s. 40) 

Begreper som brukes for å uttrykke bibliotekenes nye rolle i informasjonssamfunnet er blant annet det elektroniske, digitale, virtuelle eller det hybride bibliotek, nevner Johannsen og Pors. De to danskene konkluderer med at mulighetene for nye oppgaver og tjenester synes nærmest ”ubegrænsede”. Så hva slags bibliotek vil beslutningstakerne ha?

4 RESULTATER

4.1 Analyse  

Analyse av intervjuene med rikspolitikere og byråkrater på bibliotekfeltet er utført av Ragnar Audunson (Audunson 2003c). Analysen vurderes opp mot en undersøkelse der holdninger hos politikere, publikum og bibliotekarer sammenlignes (Audunson 2001a). I Norge er det ellers ikke forsket mye nettopp på folkevalgtes holdninger til bibliotek eller på biblioteksektorens rolle innen informasjonspolitikk. I det videre arbeidet benytter jeg Audunsons analyser som underlag og ser på de enkelte intervjuene. I tillegg benyttes rapporten Folkevalgte om folkebibliotek, som er basert på intervjuer med lokale folkevalgte (Haraldsen 2003). Andre lands resultater trekkes inn i noen grad, på grunnlag av Usherwood (2003). Fokus for oppgaven er holdninger hos norske informanter på nasjonalt plan, supplert med resultater fra lokalt plan. På enkelte av områdene vil jeg se hvordan dette harmonerer med svar over landegrensene, men det internasjonale perspektivet er ikke noe hovedtema i oppgaven.  Da arbeidet med oppgaven tok til, hadde jeg tilgang til data fra Australia, Kroatia, England, Finland, Nederland, Nord-Irland, Sri Lanka, Uganda og Wales, oppsummert ved Usherwood. 

4.2 Folkebibliotekenes viktigste oppgaver

I denne oppgaven er fokus på hvilke verdier knyttet til folkebibliotek som er mest sentrale hos beslutningstakerne i informasjonssamfunnet. Intervjuene forteller at informantene jevnt over har veldig positive erfaringer med bibliotek. Slik sett er politikerne på linje med befolkningen for øvrig, som er svært fornøyde med bibliotektjenestene (Befolkningens vurdering av folkebibliotekene, 2003). Fra oppveksten har politikerne positive opplevelser, gjerne knyttet til lesing og litteratur, og senere til utdanning. I voksen alder er det få som bruker lokale folkebibliotek, men en god del som benytter bibliotek på arbeidsplassen, for eksempel stortingsbiblioteket. Ellers foretrekker mange av informantene å kjøpe bøker. 

Hva er de viktigste oppgavene til norske folkebibliotek i dag? Dette er det naturlig nok flere ulike svar på. De fleste informantene legger vekt på formidling av litteratur og norsk kulturarv, men en del understreker at bibliotekene må henge med i IKT-utviklingen og være på hugget teknologisk sett. Ytterst få kommer inn på folkebibliotekets funksjon som møteplass. En av dem er lokalpolitikeren Lidio Dominguez (SV) som holder fram bibliotek som sted å møtes for å diskutere saker av allmenn interesse. ”De representerer en mulighet som vi ikke har andre steder i samfunnet”, synes han. På riksplan later det til å være forskjeller mellom folkevalgte og byråkrater, ved at politikerne ser ut til å ha større fokus på kulturarven enn administrativt ansatte har. Audunson antyder det problematiske i å referere til nasjonal kulturarv og felles kultur i et samfunn som er pluralistisk og multikulturelt. 

Boka er viktigst av alt. I intervju med kulturminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF) understrekes at folkebibliotekets viktigste oppgaver er å formidle bøker og stimulere leselyst. Flertallet av rikspolitikerne har sterk fokus på lesing og bøker, mye ut fra en instrumentell tankegang; at leselyst og leseferdigheter danner utgangspunkt for videre læring. Også Jon Birger Østby, direktør for ABM-Utvikling, er opptatt av leseferdigheter, men han fokuserer sterkt på bibliotekets roller i forhold til utdanningssamfunnet, informasjonssamfunnet og det multikulturelle samfunnet. Østby mener folkebiblioteket er en av de få arenaer i samfunnet som har lav terskel og kan fylle funksjonen som kulturell møteplass. Det er grunn til å merke seg at ingen av politikerne kommer inn på bibliotek som brobygger i det multikulturelle samfunn.

Når det gjelder utfordringer i informasjonssamfunnet understreker Østby nødvendigheten av bibliotekarkompetanse for å ivareta veilederrollen. Bibliotekansattes kunnskaper og ferdigheter er sentralt også for Rolf Reikvam (SV), leder av utdanningskomiteen, og Trond Giske (Ap) fra kulturkomiteen, tidligere utdanningsminister. I tillegg til oppgaver innen kunnskap og kultur, fremhever Giske bibliotek som informasjonsbase. Den viktigste positive opplevelsen av bibliotek er hjelpen han får til å sortere ut viktig og relevant informasjon. Teknologiske utfordringer kommer flere av informantene inn på. ”Bibliotekene skal ha internettilgang og være på topp IT-teknologisk sett”, mener Reikvam (SV). Hans visjon er biblioteket som hjertet i lokalsamfunnet, hvor teknologien gjør livslang læring mulig og bibliotekarene er veiledere. Eli Øveraas (Sp) mener det er viktig at folkebibliotekene får bredbånd, men er usikker på om samfunnet klarer å bære kostnaden. Alf Modvar, avdelingsdirektør i Kultur- og kirkedepartementet (KKD), tenker teknologi både administrativt for å bygge opp bibliotek, men også for at bibliotekene kan formidle IKT-kunnskaper.

Lokalpolitikernes svar kretser i stor grad omkring litteratur og teknologi, og harmonerer godt med svarene på nasjonalt plan.

Internasjonalt vurderes folkebibliotekenes viktigste oppgaver knyttet til informasjon og kulturopplevelser; ”making available works of imagination, information and creativity” (Usherwood 2003). 

4.3 Påstander om folkebibliotek  

Hva er så intervjuobjektenes reaksjoner på påstander om folkebibliotekenes rolle i samfunnet? Påstandene som gjengis er informantene bedt om å reflektere over. (Intervjuguiden, del A)

4.3.1 ”Folkebibliotekene representerer et grunnleggende offentlig gode”

Samtlige rikspolitikere støtter påstanden. Giske (Ap) forklarer dette ut fra et informasjonsøkonomisk perspektiv; at informasjon er et gode som ikke blir mindre om det deles. Han slår fast at folkebibliotek klart er et offentlig ansvar. Reikvam (SV) mener viktigheten av bibliotek understrekes ved at tjenesten ytes av det offentlige. Også hos lokalpolitikerne er det bred enighet, fra Rød Valgallianse til Høyre. Også internasjonalt  er det stor enighet omkring folkebibliotekene som et grunnleggende offentlige gode.  

4.3.2 ”Folkebibliotekene bidrar til å realisere myndighetenes politiske mål”

Seks av sju rikspolitikere støtter påstanden, men Ulf E. Knudsen (Frp) peker på at mange ulike mål opptrer parallelt. Reikvam (SV) avviser påstanden, og etterlyser politiske mål. Lokalpolitikeren Jon Ovrum (RV) er også usikker på hvilke mål som råder, og formulerer seg på denne måten: 

Myndighetene har noen generelle fraser om hvor viktig bibliotek er. Men jeg er usikker på den retningen utviklingen har tatt det siste tiåret. Jeg er ikke sikker på om myndighetene har de standpunktene som gjør at de kan bygge oppunder bibliotek. Bibliotekene slåss for noen andre verdier enn de rent markedsøkonomiske - biblioteket sine verdier står helt klart i motsetning. 

Lokalpolitikerne deler seg 50-50 om denne påstanden. Dominguez (SV) har erfaring som borger i et diktatur (Paraguay) og er vant til sensur i bibliotek. Han understreker at bibliotekene skal representere pluralisme og sørge for kritisk distanse til myndighetene. Norsk Bibliotekforenings leder Frode Bakken etterlyser politiske mål for folkebibliotek, idet han mener det har vært ført en svak bibliotekpolitikk i Norge de siste par tiårene.

4.3.3 ”Folkebibliotekene støtter opp under utdanningsvesenet”

Samtlige riks- og lokalpolitikere er helt enige i påstanden, og understreker bibliotekets rolle som støttespiller. Tidligere utdanningsminister Giske (Ap) trekker fram at pedagogiske reformer utløser økt behov for bibliotek som kunnskapsbase. 

4.3.4 ”Bibliotek fremmer sosial integrering”

Dette er en påstand mange stiller seg, om ikke avvisende, så i alle fall spørrende til. Flere peker på at minoritetsgrupper bruker bibliotek flittig, men Eli Øveraas (Sp) er av dem som er usikker på om det skjer reell integrering av den grunn: ”At bibliotekene kan bidra til integrering, ja, men om vi får resultater? Det vet vi ikke – men vi liker å tro det”, sier hun.

Lokalpolitikerne Paul Meier (Ap) og Lidio Dominguez (SV) er ikke avvisende til at bibliotek har potensiale til å fremme integrering, men begge understreker at det i så fall krever aktiv innsats. 

4.3.5 ”Bibliotekene er en grunnleggende forutsetning for et demokratisk samfunn”  

Dette er en påstand de fleste rikspolitikerne finner altfor bastant. En støtter den, fem stiller seg spørrende til den, og en avviser den. Flertallet mener at bibliotek er en viktig bidragsyter for demokratiet, men synes ”grunnleggende forutsetning” er å ta for hardt i. Byråkrater som Alf Modvar i KKD og Leikny Haga Indergaard i ABM-U støtter imidlertid påstanden. Indergaard kommenterer at det er ”store ord”, men mener at vi i Norge ofte er så opptatt av de praktiske ting, at vi fra tid til annen trenger å heve blikket. Modvar ser folkebibliotekene som forutsetning for et fungerende demokrati, som fordrer en lesekyndig og opplyst befolkning. Bakken i NBF minner om bibliotekets tre oppgaver i henhold til stortingsmeldingen Kjelder til kunnskap - kultur, utdanning og demokrati. Internasjonalt er tendensen motsatt av i Norge, det vil si at påstanden møtes med større entusiasme hos politikere enn byråkrater.  

4.3.6 ”Bibliotekene bør legge vekt på å fremme informasjonsfrihet”

Flere av intervjuobjektene er i tvil om hvordan de skal oppfatte informasjonsfrihet, derfor en kort begrepsoppklaring: I Ytringsfrihetskommisjonens innstilling (Ytringsfrihet bør finde Sted, 1999) er informasjonsfrihet definert som ett av områdene innenfor ytringsfrihet. Ytringsfriheten knesetter det prinsipp at vi fritt kan gi uttrykk for våre meninger. Informasjonsfrihetens prinsipp er at vi fritt kan søke etter og ha fri tilgang til informasjon. Slik blir informasjonsfrihet ikke bare et aspekt ved ytringsfrihet, men en forutsetning for at reell ytringsfrihet kan skje. Samtlige rikspolitikere støtter påstanden, men et par stykker understreker at de snakker om lovmessige ytringer, og vil ha grensedragninger mot vold og porno. Så lenge informasjonen ikke kolliderer med annen lovgivning, ønskes ingen form for sensur i Norge. Internasjonalt ble det reist etiske dilemmaer ved informasjon som kan virke støtende, eksempelvis porno. Indergaard i ABM-U ønsker en mest mulig åpen debatt omkring spørsmålet. Hun peker på at det kan foregå en form for sensur i norske folkebibliotek, under dekke av å være kvalitetsvurdering.

4.3.7 ”Bibliotekene har potensiale til å bety noe for de lokalsamfunnene de fungerer i” Påstanden får bred støtte både fra byråkrater og politikere på riks- og lokalplan. Lokalpolitiker Anne M. Gunvaldsen (V) tror at mange ser på biblioteket som veldig viktig i sin tilværelse. ”Det er et gode, et tilbud, som er viktig at vi har, for å være et attraktivt sted å bo. Kultur er viktig for folk, for livsinnholdet, for å si det sånn”.

4.3.8 ”Det bør innføres avgifter på utlån av bøker fra folkebibliotek”  

Samtlige av stortingspolitikerne svarer kategorisk nei, det samme gjør kulturministeren. Flere åpner imidlertid for avgifter på andre medier enn bøker, eller på spesielle skreddersydde tjenester som bibliotek leverer fra tid til annen. Men når det gjelder bøker, avvises avgifter blankt fra SV til FrP. For andre medier, som film, er Knudsen (FrP) opptatt av kvalitetsvurdering. Han mener at bibliotek må tilby materiale som ikke er kommersielt lett tilgjengelig. Giske (Ap) er inne på tilsvarende synspunkter. Reikvam (SV) mener at både bøker og annet materiell skal være gratis. Han mener gratisprinsippet signaliserer at ”dette er så viktig at fellesskapet betaler for tjenesten. Det handler om solidaritet”. For bestemte tjenester, som omfattende søkeoppgaver, er Ola T. Lånke (KrF) ikke helt avvisende til avgifter. Lokalpolitikerne er kanskje noe mer åpne for avgifter enn rikspolitikerne er. Anne M. Gunvaldsen (V) og Berit Wathne-Andersen (Frp) avviser ikke avgift – men begge understreker at den i så fall måtte være liten – som et virkemiddel for å gi et bedre tilbud. Gunvaldsen (V) er opptatt av at mediebudsjettet i Ringerike er trangt: ”Med alle de pålagte oppgavene vi har i kommunene i dag, er det klart at bokbudsjettet blir veldig lite. Men det kunne ikke være noen stor avgift, det må være en tjeneste som er tilgjengelig for alle”. Wathne-Andersen (Frp) ser avgift som en mulighet til å styrke økonomien til folkebibliotekene, slik at de kan utvikles med større bredde og tyngde i lokalsamfunnet. 

Internasjonalt er holdningen helt annerledes enn i Norge. I Nederland var alle respondentene åpne for betaling, så lenge prisene ble holdt på et overkommelig nivå. I Kroatia betales en årlig medlemsavgift i bibliotek, på Sri Lanka er det stemning for å innføre avgifter. Internasjonalt er det altså ulike holdninger til konseptet ”gratis bibliotektjenester”, og ulik praktisering. 

4.4 Påvirkning i beslutningsprosesser

I intervjuguidens del B settes fokus på hva som ligger bak beslutningene som fattes på bibliotekfeltet. Informantene blir bedt om å reflektere over hvilke aktører og miljøer de lar seg påvirke av, og hvor viktige ulike aktører er, når de skal ta standpunkt i bibliotekspørsmål. De som er listet opp, er: forvaltningen, faglige organisasjoner (for eksempel Norsk Bibliotekforening - NBF), standarder fra den internasjonale bibliotekorganisasjonen IFLA, råd fra enkeltpersoner på fagfeltet, opinionen generelt, media, politiske og ideologiske prinsipper. Av disse peker forvaltningen, fagorganisasjoner og ideologi seg ut som de tre viktigste kildene for påvirkning, mens medier og opinion betraktes som lite viktig. Ikke fordi informantene stiller seg likegyldige til medier og opinion, men rett og slett fordi det knapt eksisterer avisoppslag og synlig engasjement omkring bibliotek. Forvaltningen oppfattes som mer objektiv og nøytral av rikspolitikerne enn av lokalpolitikerne. Langt flere av lokalpolitikere er skeptiske til råd fra byråkratene, en skepsis som først og fremst begrunnes i trang kommuneøkonomi. ”De tenker hvordan få mest mulig for pengene, ikke hva som er best for folk. Jeg forkaster ikke forvaltningens råd, men prøver å ta kontakt med fagfolk i tillegg”, sier lokalpolitikeren Dominguez (SV). Når det gjelder punktet om ideologi er de fleste politikerne inne på at partiets tradisjon og historie, overbevisning og ståsted gir retning for arbeidet deres. Flere viser til gratisprinsippet i bibliotek som virkemiddel for sosial utjevning og demokrati. Gratisprinsippet står meget sterkt i Norge, i hvert fall når det gjelder bøker. Det er tverrpolitisk enighet på dette punktet, som det ble illustrert i punkt 4.3.8, noe som gjør at Norge skiller seg klart ut fra andre land. 

4.5 Lytter til fagorganisasjoner

Fagorganisasjoners råd vil både lokalpolitikere og rikspolitikere i Norge lytte meget nøye til, men IFLA er det mange som overhodet ikke har hørt om. Media og opinion lar politikerne seg påvirke lite av, siden biblioteksaker sjelden tas opp til allmenn debatt. Samme tendens gjør seg gjeldende internasjonalt, - heller ikke i andre land er det biblioteksak som preger mediebildet. Interessegrupper spiller imidlertid en stor rolle internasjonalt. Både fra Storbritannia og Nederland rapporteres at mye av kontakten skjer uformelt. Personlig kontakt teller mye. Uformelle kontakter kommer norske politikere i liten grad inn på. Når det gjelder Norsk Bibliotekforening (NBF) spesielt har politikerne på Stortinget svært ulik kjennskap til denne bibliotekpolitiske organisasjonen. Mens leder for kulturkomiteen Ola T. Lånke (KrF), saksordfører for Kjelder til kunnskap, står i tett kontakt med NBF, har andre stortingspolitikere knapt hørt om organisasjonen. Noen av politikerne svarer generelt på dette punktet; at lobbyister og interessegrupper stadig er blitt viktigere i det demokratiske systemet, uten å kommentere biblioteksektorens organisasjoner spesielt. ”Som politikere er vi utsatt for aktiv lobbyisme, det er hele tiden ulike interessegrupper som forsøker å påvirke oss i ulike retninger. Slik vårt parlamentariske system har utviklet seg, er vi politikere blitt avhengige av interessegrupper” (Rolf Reikvam, SV). Ulf E. Knudsen (FrP) har et seriøst inntrykk av NBF, men sier at de ikke løper ned dørene på Stortinget: ”Når jeg tenker meg om; jeg har rett og slett ikke lagt merke til dem. Spurte du meg hvem som var leder, kunne jeg ikke svare”. En del av informantene er ellers oppmerksomme på at fagorganisasjoner noen ganger kan se det mer fra profesjonssynspunkt enn fra brukerståsted, eller mer fra institusjonens behov enn fra samfunnets behov. Knudsen eksemplifiserer med ”lærere som skyver elevene foran seg”.

4.6 Etterlyser opinion og media

Til punktet om opinion og medier er flere av informantene inne på at det ikke finnes noe engasjement om biblioteksaker. ”Bibliotek tar ikke førstesiden i VG![…]Men hvis det var forsider i alle de største avisene, og 3000-4000 mennesker protesterte utenfor Stortinget, da ville vi nok tenke annerledes, ja”, sier Knudsen, og later som han biter negler. Reikvam (SV) vil gjerne lytte til folk, men greier ikke å se for seg 60.000 mennesker mobilisere for bibliotek på Youngstorget, som det var mot Irak-krigen. Lånke (KrF) mener bibliotek er lite fokusert nyhetsmessig, og at lesere av dagsaviser skal lete godt for å finne bibliotekstoff. Bakken i NBF understreker viktigheten av at borgere og ikke-bibliotekfolk uttaler seg som brukere og som samfunnsaktører. Indergaard i ABM-U gir uttrykk for at det er vanskelig å fange medias oppmerksomhet omkring biblioteksaker og forklarer dette med bibliotekene som regel har positive nyheter å vise til: ”Det er sjelden at nyheter er gode nyheter”. I praksis er det fagtidsskrifter rikspolitikerne leser for å holde seg informert om biblioteksaker. Lokalt gir også politikerne uttrykk for at de savner bibliotekstoff i nyhetsbildet. Konkret sier lokalpolitikerne at når det handler om filialnedleggelser eller reduksjon i åpningstiden, da kommer det en opinion på banen, og det blir saker i nyhetsmediene. Stortingspolitiker Eli Sollied Øveraas (Sp) peker på at pressedekningen sjelden blir riksdekkende: ”Bibliotekene ligger i en kommune, og det er kommunepolitikerne som styrer. Det er de som må legge ned filialer, de som må kutte i åpningstidene. Jeg går ut fra at brukerne, innbyggerne og opinion – kall det hva du vil - skriker ut i sine lokalaviser, til sine lokalpolitikere. Engasjementet kommer ikke til oss på Stortinget.” 

I Nederland svarer to av tre politikere at offentlig opinion spiller en viktig rolle. Oftest opptrer publikums engasjement når konkrete bibliotek er truet, for eksempel om filialnedleggelse, det være seg i Nederland, Finland, eller Norge.

4.7 Informasjons- og kommunikasjonsteknologi

I intervjuguidens del C er et av spørsmålene hvordan informantene tror at IKT-utviklingen vil påvirke norske folkebibliotek. Flertallet har både-og-holdning til dette punktet. Politikerne tror at biblioteket vil bestå som fysisk sted også i fremtiden, samtidig som det utvikles nye digitale tjenester. Mange av politikerne er opptatt av å ta vare på bibliotektradisjonen med formidling av litteratur og utvikling av leseferdigheter, parallelt som biblioteket skal tilby IKT-tilgang og -veiledning. Selv om den såkalte ABM-meldingen, hvor ”det sømløse bibliotek” er et sentralt begrep, forholdsvis nylig ble behandlet på Stortinget, kommer få av politikerne inn på dette. Lånke (KrF) er av de få som konkret nevner ABM-U, Norsk Digitalt Bibliotek, og sier han drømmer om det ”søvnløse bibliotek”. Stort sett er de fleste informantene positive til IKT-utviklingen. ”Da internett kom varslet mange at bibliotekene ville gå nedenom og hjem, selv om mange av oss ikke trodde på det. Bibliotekene er jo så mye mer. Biblioteket som fysisk sted er ikke mindre viktig i IKT-tider”, mener Frode Bakken i NBF, og gir et eksempel. Folk som holder på med nettbasert undervisning vil gjerne velge en kombinasjon av nettjenester og det å møte opp et sted. Han begrunner dette i læringens sosiale aspekt. Bakken er ellers veldig opptatt av opphavsrett og frykter at mektige krefter jobber for å lukke internett, eller deler av internett. Opphavsrett og innholdsrestriksjoner er også ABM-Utvikling opptatt av. Både Indergaard og Østby tar opp dette. ”For folkebibliotekene kan det bli en trussel med gratisprinsippet fordi vi ikke vil få mulighet, det offentlige vil ikke ha råd til å kjøpe alle de viktige, lisensbelagte tjenestene og tilby dem gratis til befolkningen”, sier Indergaard. Derimot nevner ingen av politikerne opphavsrett. 

At bibliotekarens rolle endres, er både administrativt ansatte og folkevalgte opptatt av. Flere snakker om brukernes behov for veiledning. Trine Skei Grande (V) tror det store klasseskillet i framtida vil stå mellom de som finner fram til informasjon og de som ikke gjør det. ”Arbeidssituasjonen for bibliotekaren endrer seg. Bibliotekaren blir mer veileder. Jeg tror det vil kreve både kompetanseutvikling og omskolering for en del ansatte. Det later til å være en viss omstillingsvegring, men det er naturlig, og gjelder i alle typer virksomheter”, tror Østby i ABM-Utvikling. Hans kollega Indergaard synes bibliotekene er kommet langt i forhold til IKT, men peker på at yrkesutøverne kan ha blitt introverte av dette, med blikket rettet inn i skjermen. Reikvam (SV) tror at bibliotekene har en sjanse nå, til å skape seg en ny rolle i informasjonssamfunnet. Dersom bibliotekarene legger vekt på rollen som veiledere i informasjons-/utdanningssamfunnet, og bibliotekene får økonomisk mulighet, tror han de kan styrke sin posisjon som kulturinstitusjoner ytterligere. ”På mange måter vil IKT bidra til at folkeopplysningstanken blir brakt videre. Vi griper den igjen, med nye medier. Det er nye grep, men den samme ideen, som bibliotekene er tuftet på”, synes han. 

4.8 Forhåpninger og bekymringer

Økonomien er den store kilden til bekymring hos både byråkrater, riks- og lokalpolitikere. Modvar i KKD sier at det pr. i dag er for snaut innkjøpsbudsjett i folkebibliotekene, og at mange bibliotek øker samlingen kun ved hjelp av den statlige innkjøpsordningen for litteratur. Giske (Ap) er i tvil om det offentlige kan sikre økonomiske rammer slik at folkebibliotekene kan klare å omstille seg til fremtidige oppgaver. Dette er til bekymring også for Østby i ABM-U, og han retter søkelys mot den generelle kommersialiseringstrenden i samfunnet. ”Får vi regimer som satser kun på det som kan tallfestes – eller at helse/sosial er oppgavene storsamfunnet sitter igjen med ansvaret for – kan det bli tøft. Kulturen er et område hvor vi kan risikere at folk må betale av egen lommebok”. Øveraas (Sp) er likeledes opptatt av at kulturområdet er sårbart: ”Det er kommunepolitikerne som styrer. Når de legger ned grendeskoler, strammer inn på rammetimetallet, hva kan de da gjøre med kulturen? Kultur er et område som er veldig utsatt for kutt, dersom folk ikke gjør anskrik”, sier hun.

På den annen side viser NBFs leder Frode Bakken til kommuner som har satset på å bygge opp gode bibliotektilbud de senere årene, som Tønsberg/Nøtterøy, Stavanger, Trondheim, mens nye Deichman planlegges i Oslo. Han hevder at norske kulturministre ikke har interesse av bibliotekspørsmå -  men peker på at en av fordelene ved manglende statlig styring av bibliotekpolitikken er at beslutningene i stedet tas lokalt. ”Da spiller det jo uansett ikke så stor rolle hva kulturministeren mener[…]Et nytt bibliotek i Oslo er ingen selvfølge – kommunen har dårlige tider hele tiden, men likevel gjør Oslo denne storsatsingen på nytt bibliotek, mot alle odds”, slår Bakken fast. Ringerike er en av kommunene som har vedtatt bygging av nytt bibliotek, som skal stå ferdig i 2005. Lokalpolitikeren Dominguez (SV) oppfordrer folk som er interesserte i bibliotek til å føre en kamp, for å gjøre politikerne oppmerksomme på hvor viktig kunnskap er. Etter hans mening er det kunnskap som skaper nye muligheter og utvikler landet, og han holder fram investering i kunnskap som en investering i fremtiden. Gode bibliotektilbud vil skape økt bruk, er tankegangen. ABM-U trekker fram sammenslåing til større bibliotekenheter for økt kvalitet, styrket kompetanse og bedre service til publikum. En mulig utviklingstrend som Jon Birger Østby peker på, er at kulturopplevelser i det hele tatt kan bli viktigere, ettersom mennesker i vår del av verden kan komme til å nå et metthetspunkt for kommersialisering og forbruk. 

5 VERDIER OG HOLDNINGER

5.1 Offisielle signaler og dokumenter  

Intervjuene viser at folkebibliotek-ideen er sterkt forankret hos norske politikere og beslutningstakere. De har tro på at biblioteket har viktige roller å spille i fellesskapet vi lever i, enten vi kaller det informasjonssamfunnet, utdanningssamfunnet eller det multikulturelle samfunn. Bibliotekideen representerer mangfold, kunnskap, fellesskap, ytrings- og informasjonsfrihet, demokrati – som motvekt til markedsmakt, anglofisering, åndelig ensretting og overfladiskhet. Mange mennesker er kritiske til at sterke, globale næringsinteresser dominerer informasjons- og mediebransjen, og frykter at den aktive, opplyste og selvstendig vurderende borger erstattes av den passivt underholdte og forbrukende. Er tiden moden for ny bevissthet om bibliotekets kjerneverdier? 

Offentlige dokumenter som berører biblioteksektoren direkte eller indirekte er kulturmeldingen, Stortingsmelding nr. 48 (2002-2003) Kulturpolitikk fram mot 2014, 

Kjelder til kunnskap[…], og Ytringsfrihed bør finde sted. Forslag til ny Grunnlov, §100. Andre utredninger er interessante fordi bibliotek i det hele tatt ikke nevnes, som Makt og demokrati : sluttrapport fra Makt- og demokratiutredningen. Det skal gjøres oppmerksom på at disse meldingene og utredningene er på forskjellige stadier i beslutningsprosessene. Uansett er det gjennom slike dokumenter at det offisielle Norge sender ut signaler om aktuell politikk. Det er disse dokumentene som kan gi retning for arbeidet i norske bibliotek. Spørsmålet er i hvilken grad politikerne selv forholder seg til og følger opp disse meldingene.

Flere intervjuobjekter kommer inn på at de sjelden har biblioteksaker til behandling på Stortinget. Et par nevner at sist det var en større sak som angikk bibliotek, var det Kjelder til kunnskap[…]. Utfordringene Kjelder til kunnskap[…] beskriver, blant annet at brukeren skal ha et bibliotektilbud som er tilnærmet sømløst, later politikerne imidlertid til å ha liten oppmerksomhet omkring nå som meldingen er behandlet og ABM-Utvikling etablert. Bare saksordføreren, Ola T. Lånke (KrF) nevner eksplisitt det sømløse bibliotek, og planene for Norsk Digitalt Bibliotek. Ingen av politikerne nevner Ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Det skal nevnes at intervjuene ble gjort på våren 2003, mens stortingsmeldingen om ytringsfrihet (St. meld. nr 26 (2003-2004)) ble lagt fram i mars 2004. 

Sett i lys av en teoretiker som Braman, som betrakter informasjon på fire nivåer, fra ressurs til samfunnskonstituerende element, later det til at politikerne i liten grad har det samfunnskonstituerende nivået som innfallsvinkel til bibliotek. Flere av dem reagerte for eksempel på påstanden om bibliotek som grunnleggende forutsetning for demokrati, en påstand som de fant altfor bastant. Og de ser ikke ut til å sette ytringsfrihetskommisjonens innstilling i sammenheng med bibliotekpolitikk. Ytringsfrihed bør finde sted[…]representerer en utvidelse av ytringsfriheten i Norge og en konkretisering av sentrale begrunnelser for ytringsfrihet. Ytringsfrihetens tre pilarer ”[..]Sandhetssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse” foreslås innarbeidet i den nye lovteksten i Grunnlovens paragraf 100. Der den nåværende paragrafen tar for seg trykkefrihet, foreslås dette omformulert til ytringsfrihet. Innenfor ytringsfriheten regnes informasjonsfrihet som ett av flere punkter. Informasjonsfrihet er for øvrig et begrep mange mennesker ikke er fortrolige med. Flere av informantene ba i intervju om å få forklaring på hva begrepet innebærer. Slik beskriver Ytringsfrihetskommisjonen informasjonsfrihet. 

Informasjonsfriheten gjelder retten til å motta informasjoner som kilden frivillig gir fra seg. Det er i dag vanlig å se på denne frihet som en del av ytringsfriheten. Informasjonsfriheten er således vernet i EMKs ytringsfrihetsartikkel, art. 10, der det heter at man ikke bare skal ha frihet til å meddele, men også til å motta ”opplysninger og ideer”. (Ytringsfrihed bør finde Sted, 1999 s. 89) EMK står for Den europeiske menneskerettskonvensjon

5.2 Biblioteksektoren spesielt

Som vi ser er det flere aktuelle offentlige dokumenter som berører bibliotek, men ingen av dem handler kun om biblioteksektoren. Fra ABM-Utvikling og avdelingsdirektør Leikny Haga Indergaard etterlyses en offisiell utredning, en NOU; hvor norske bibliotek tas opp i full bredde. Dette er ikke gjort siden Skrede-utvalget presenterte Bibliotek i Norge (NOU 1991: 14), en utredning som for øvrig ble erstattet kort tid etter av meldingen Kultur i tiden. Mens Skrede-utvalget fokuserte på informasjon og utdanning som oppgaver for bibliotekene, plasserte Kultur i tiden bibliotekets oppgaver innenfor det kulturelle feltet først og fremst. 

Geir Vestheim fant som nevnt i punkt 3.2 at to ulike tradisjoner skifter på å sette verdigrunnlaget for folkebibliotekene - den nytteorienterte/instrumentelt orienterte tradisjonen og den verdiorienterte tradisjonen, med det humanistiske dannelsesidealet. Hvilken av disse to retningene er det som dominerer i beslutningstakernes tankesett i 2004? Resultatet av intervjuene (se kapittel 4) gir helt klart inntrykk av at bibliotekets nytteverdi har størst gjennomslagskraft i tidens tankemønster. Når bøker og lesing holdes fram som så viktig, argumenteres det gjerne med utvikling av barn og unges leseferdigheter, ikke lesing for opplevelsens skyld. Ytterst få informanter tar til orde for bibliotekets eller kulturens egenverdi, altså mer i tråd med den verdiorienterte tradisjonen. Lokalpolitikeren Anne M. Gunvaldsen (V) er èn av dem som mener kultur er avgjørende for menneskers livskvalitet. Jon Birger Østby i ABM-Utvikling mener også at folk som tar del i kultur, får et bedre og rikere liv, og vurderer folkebibliotekene som svært viktige litteraturformidlere. Han understreker at kulturen ikke må reduseres til å bli et hjelperedskap.

Pr. i dag råder det en slags helgardering hva bibliotekenes oppgaver angår. Dette preger også svarene informantene gir på hva som er folkebibliotekenes viktigste oppgaver. Svarene peker i retning av både-og, litteratur og kultur, og informasjon og teknologi, takk. Folkebibliotek er en trebent konstruksjon i følge Kjelder til kunnskap[…] som skal ivareta ”a) litteratur- og kulturformidling i vid forstand, b) oppgåver i tilknyting til livslang læring dvs. vaksenopplæring, etter- og vidareutdanning og c) formidling av (offentleg) informasjon”. 

Hos bibliotekarer er demokrati-argumentet en sentral begrunnelse for å bruke offentlige ressurser på folkebibliotek. Bibliotekarene vektlegger demokrati og likhet i mye større grad enn politikerne og befolkningen gjør, i en undersøkelse der disse tre gruppene er spurt (Audunson 2001a s.216). Demokrati kan forstås på flere måter (Makt og demokrati, 2003 s. 13). Mulige tolkninger er 1. som en statsform med folkestyre. 2. som rettigheter og rettsstat. 3. som aktiv deltakelse. 4. som et felles verdigrunnlag som står over de politiske konfliktene. Demokrati forstått som deltakelse gjør at påvirkningsmuligheter gjennom aksjoner, kommunikasjon og lobbyvirksomhet kan ses som demokratiske framskritt. Aksjonsdemokratiet er på frammarsj. Teknologi åpner for kommunikasjon og kan bidra til at flere mennesker velger å delta. Ikke-kommersielle interesser og verdier kan få gjennomslag selv i et samfunn som er preget av markedstenkning og sterke næringsinteresser.  Dette kan høres naivt optimistisk ut i en markedsliberalistisk globalisert virkelighet, men skulle Gro Harlem Brundtland ha latt være å ta kampen mot røyking fordi tobakksindustrien er så mektig? Bibliotekarer omtales som ”key stakeholders”, altså nøkkel-interessenter, i arbeidet med å skape et helhetsperspektiv på informasjonspolitikken (Rowlands 2003 s.137) Rowlands mener at informasjonsarbeidere har en unik mulighet til å spille en rolle i utviklingen av et sammenhengende, eller koherent, informasjonspolitisk regime. 

Audunson har pekt på spesielt tre forhold som gjør at bibliotekarer, politikere og publikum kan utvikle ulike bilder av hva folkebibliotek er som kan danne et nyttig bakteppe. 

Folkebibliotekene til forskjell fra for eksempel helsevesenet og skolene, ligger ikke lengst framme i den politiske debatten. Livslang læring og nye, IKT-baserte læringsformer er et tema i den almene samfunnsdebatten. I det bibliotekfaglige miljøet føres det debatter om folkebibliotekenes rolle i forhold til nettbasert læring eller deres potensial som et instrument som kan bidra til lik tilgang til IKT. Men denne debatten foregår først og fremst innenfor det profesjonelle feltet og når i forholdsvis liten grad ut til politikere og publikum. Det øker sannsynligheten for at de tre gruppene vil utvikle ulike holdninger.

Det norske folkebiblioteksystemet er i hovedsak sektorens eget verk. Det er ikke kjempet fram av noen politisk eller folkelig bevegelse, på samme måte som for eksempel enhetsskolen eller sosial- og helsevesenet. Studerer vi politiske partiers programmer, finner vi i liten grad noen utviklet bibliotekpolitikk. Fører det til at de politiske omgivelsene har mindre forpliktende og presise bilder av institusjonstypen enn hva tilfellet er når det gjelder for eksempel skole og helseinstitusjoner?

Selv om folkebibliotekene er små, er de svært komplekse institusjoner. De er aktive i forhold til nesten alle politikkområder i lokalsamfunnet. Bibliotekene arbeider i forhold til utdanning, i forhold til eldre og til sosialsektoren gjennom for eksempel oppsøkende virksomhet, i forhold til barnehagene, i forhold til fremmedspråkgrupper osv. Denne kompleksiteten har økt de siste årene. Dermed blir det mulig å tegne mange og ulike profiler eller bilder av biblioteket. (Audunson 2001a)

5.3 Informasjonspolitikk i Norge  

Folkebibliotekene i Norge har tradisjon som viktige kulturpolitiske instrumenter, men det er høyst uklart hvilken plass de i dag har på det informasjonspolitiske feltet. Politikernes syn på bibliotek knyttes i stor grad opp mot bibliotekenes tradisjonelle rolle, med fokus på å formidle litteratur og norsk kulturarv. I intervju med nåværende kulturminister Valgerd Svarstad Haugland vender hun stadig tilbake til at boka er viktigst. Ingen vil vel foreslå at bibliotekene skal kaste vrak på den kompetanse som er bygget opp omkring formidling av litteratur. Men det er vel heller ingen tvil om at bibliotekene står overfor mange utfordringer av helt annen karakter, i et samfunn der informasjon er en vare som utveksles over landegrensene. Kulturministeren kommer i svært liten grad inn på biblioteksektorens utfordringer knyttet til det globale informasjonssamfunnet. NBFs leder Frode Bakken mener at kulturministrene de siste par tiårene verken har hatt innsikt eller interesse for biblioteksektoren. Ikke siden Høyres Lars Roar Langslet har Norge hatt kulturstatsråd med interesse for biblioteksak, mener Bakken, som hevder at etterfølgende kulturministre har vært ”under opplæring” om bibliotek.

 ”Det betyr at bibliotekfolk og NBF må dra lasset. Dette er kunstig og helt spesielt for bibliotekområdet. Når helse- og sosialpolitikk diskuteres, til sammenligning, er jo ikke debatten dominert av sykepleiere, hjelpepleiere og leger”, sier Frode Bakken. 

Er biblioteksektorens utfordringer i dagens informasjonssamfunn synliggjort godt nok? For eksempel har ingen av politikerne i løpet av intervjuene tatt opp utfordringer knyttet til opphavsrett, eller til ytringsfrihet. Slike spørsmål, som er avgjørende for å yte et mangfoldig bibliotektilbud, er det NBF og ABM-U som holder fokus på. Politikerne betoner utlån av trykt materiale og formidling av den norske kulturarven. Skal folkebibliotek i 2004 drives på samme måte som folkebibliotek i 1964? Generelt kan vi si at hvordan man definerer problemet, gir retning for hvilken politikk som skal føres. Ved å holde fast ved at boka er viktigst, skaper ikke kulturministeren noen forventninger, utover å opprettholde status quo. På den måten unngås konfrontasjoner om allmennhetens manglende tilgang til kunnskapsdatabaser eller manglende satsing i statsbudsjettet til et Norsk Digitalt Bibliotek. 

5.4 Informasjonspolitikk og regulering  

Informasjonspolitikk er et forholdsvis ferskt fagfelt, som jeg var inne på kapittel 3. Med internett er det de siste ti årene satt fart på globaliseringen av informasjon, og nasjonalstaters grenser utviskes. Trenden er kommersialisering, globalisering og konvergens – begreper som også er benyttet i en boktittel knyttet til Maktutredningen i Norge (Syvertsen 2001). Informasjon er for lengst blitt en vare, informasjons- og medieindustrien er preget av sterke aktører som etter hvert har hånd om hele prosessen fra innholdsproduksjon til distribusjon. Medier konvergerer på flere måter. Ulike medietyper løper sammen, det skjer konsentrasjoner på eiersiden, og det skjer en internasjonalisering av medienes innhold. I en tid hvor teknologisk konvergens fører til at fokus flyttes fra dokumenttype og over på innhold, fører norske politikere fremdeles 1980-tallsdebatten om det er bibliotekets oppgave å tilby video…. ”Situasjonen der noen medier (kringkasting og film) har vært innholdsregulert, og andre (aviser, telefon, Internett) ikke har vært det, kommer under press når alle former for innhold i prinsippet kan distribueres gjennom alle kanaler” (Syvertsen 2001 s. 10). Trine Syvertsen mener situasjonen presser fram en ”teknologinøytral” eller ”horisontal” regulering, altså at alle medier i prinsippet reguleres på samme måte. I en slik sammenheng kan Rowlands modell, som jeg presenterte kort i punkt 3.2, være aktuell for å kaste lys over teknologinøytral regulering og forholdet mellom politikk på ulike felt og nivåer. Det har vært gjort forsøk på å skape internasjonal enighet omkring innholdsregulering av globale medier som internett, uten å lykkes med harmonisering av lovverk. Nick Moore (1998) mener de fleste land er enige om mål for informasjonssamfunnet, men ikke om virkemidler. I mangel av konsensus og overordnet styring kan det i praksis skje mer tilfeldig regulering, som at konservative pressgrupper får utforme kriterier for internett-filtrering. På den måten forsvinner ikke bare barneporno, men også politiske partier, feministorganisasjoner og ytringsfrihetsforkjempere. ”Tradisjonelt reguleres innholdet i mediene gjennom lovverk, men på internett er teknisk kontroll blitt et viktig element i mange lands tilnærming til området”, sier Staksrud (2002 s. 89). Politikerne i denne undersøkelsen kommer i liten grad inn på disse utfordringene. Storsul (2002 s.154) kommenterer situasjonen slik: 

[…]det er en stor utfordring for politikere å utforme en politikk for framtida når både teknologi og markeder er i rask endring. Så langt synes usikkerheten å ha gjort politikerne svært tilbakeholdne med å treffe konkrete tiltak. Eventuelle politiske tiltak vil derfor måtte komme i etterkant, etter at markedsaktørene har etablert seg. Kanskje vil det da være enda vanskeligere å gripe inn?

5.5 Informasjonspolitikk og marked

I Norge har politikerne gitt fra seg mye av styringen til markedet. Et illustrerende eksempel er utbyggingen av bredbånd i Norge, der ansvaret for å bygge opp en infrastruktur for kommunikasjon har vært overlatt til markedet. Tregheten i bredbåndsutbyggingen har ført til et rop på sterkere statlig styring. Vurdert ut fra Bramans informasjonshierarki blir bredbånd eller ikke slik infrastruktur å forstå som nivå 1, informasjon som ressurs, noe man har tilgang til eller ikke. I motsetning til den tradisjonelle oppfatningen av inforich – infopoor er det ikke manglende økonomiske eller utdanningsmessige forutsetninger som i norsk sammenheng skaper forskjeller, men at markedsmekanismene settes ut av spill siden landet er tynt befolket og har langstrakt geografi. Debatten om tilgang eller ikke har etter hvert tatt en vending fra kundeperspektiv over i retning av demokratihensyn, som kan svare til nivå 4 hos Braman. Når det tas til orde for borgerrettigheter er det et demokrati-argument som knyttes til informasjonsbegrepet, - altså informasjon betraktet som samfunnskonstituerende element. Les for eksempel lederartikkelen i Aftenposten 6. september 2003, Bredbånd uten politisk vilje, der det blant annet heter at ”På samme måte som politikerne i sin tid besluttet at tilgangen til fjernsyn skulle være en borgerrett, og dermed opprettet et lisensfinansiert NRK, kan det være mulig å vedta at bredbånd er et offentlig anliggende som gjør at tilgang kobles til borgerrollen – ikke til forbrukerrollen”. Et virkemiddel for å påvirke markedskreftene kan være offentlig etterspørsel som stimulans, for eksempel bredbånd til skoler og folkebibliotek. Andre muligheter er strengere markedsregulering eller statlige initiativer til utbygging av nettverk (Storsul 2002 s.145). Konsekvensen av manglende offentlig styring, for eksempel hva infrastrukturtiltaket bredbånd angår, rammer ikke minst bibliotekene. Når muligheter for bredbåndskommunikasjon mangler i store deler av landet, kommer mange folkebibliotek på defensiven i informasjonssamfunnet. Og de kan få problemer med å ivareta oppgaver knyttet til livslang læring og offentlig informasjon.

5.6 Informasjonspolitikk og bibliotekpolitikk  

Om Norge ikke har noen klar informasjonspolitikk, kan vi nok likevel se en noenlunde konsistent bibliotekpolitikk pr. i dag. Rammene for norske folkebibliotek er nedfelt i lov (Bibliotekloven), det finnes et statlig rådgivende organ (ABM-Utvikling), det er institusjonalisert utdanning for bibliotekarer mv. Atskillig mer uavklart er biblioteketsektorens plass i informasjonspolitikken. Når det gjelder studiet av offentlig politikk beskriver Kjellberg og Reitan (1996) graden av politisering via ”politikkrommet”. Deres politiske rom illustreres ved hjelp av to dimensjoner der den ene aksen