Før hun giftet seg, hadde hun trodd hun elsket; men den lykken som skulle ha fulgt med kjærligheten var ikke kommet, så hun måtte vel ha tatt feil, tenkte hun. Og Emma grundet på hva som egentlig menes med ord som lidenskap, lykksalighet, elskovsrus, ord som hun hadde funnet så vakre i bøkene. (Flaubert, 1999 s. 31)

Derfor forblir mye usagt mellom dem, dels fordi hun ikke vil virke lettsindig og dels for at hun venter på at han skal deklamere sin kjærlighet for henne som en ridder. "Emma selv ransaket seg ikke for å få vite om hun elsket han. Kjærligheten, tenkte hun, måtte komme som et uvær med lynglimt i skyen, - lik en himmelsk orkan…" (Flaubert 1999, s. 91) Da Leon reiser til Rouen blir Emma så fortvilet at hun for en stund avfinner seg med sin skjebne og ofrer seg for Charles og hjemmet. Hun straffer seg selv og "hisset seg opp til å føle smerte", og hun beskylder Charles for å stå i veien for hennes lykke og den overbevisning han levde i, "at hun var lykkelig med ham, sto for henne som en tåpes forhånelse…"(Flaubert 1999, s. 98) og hun formildner denne følelsen med å heller være en slags martyr. Dette forholdet betjener bestemte funksjoner for plotet i fortellingen da flere av karakterene lever på en livsløgn og illusjoner om hvordan ting virkelig er. Begjærskurven for Emma begynner med innledningen av hennes romanlesning fra fortiden, deretter beveger den seg oppover ved at hun gifter seg med håp om evig lykke. Videre forflyttes begjæret hennes til Leon og deretter når den toppen ved Rodolphes bekjentskap Begjærskurvetoppen får et bratt nedslag når Rodolphe svikter henne og alle illusjoner brister. Spenningsmønsteret holdes deretter vedlike ved at Emma gjør en ny erobring basert på samme naive forestillelse om kjærligheten som det forløsende middel til lykke. Men igjen får vi presentert denne oppofrende og uegennyttige kjærligheten som nå flere ganger har fått slike fatale konsekvenser.

Flaubert benytter sceniske virkemidler i boken om Madame Bovary og ved hjelp av replikker og samtaler mellom sentrale personer får han frem intriger og konflikter. Rodolphe er en skjørtejeger som spiller på hennes feminine sider og utnytter Emmas naivitet for å oppnå status "Hvorfor", sa han, "har vi lært hverandre å kjenne? hvilken tilfeldighet har villet det så? Det er uten tvil fordi medfødte anlegg har ført oss mot hverandre, liksom to elver som ender med å flyte sammen, hvor stor avstanden enn er mellom dem ved utspringet." Rodolphe spiller sine kort godt og med poetiske ord og en innsmigrende oppførsel er ikke det en særlig vanskelig oppgave for han. Emma som i sin godtroenhet føler seg som i himmelen får igjen oppleve lykkerusen som hun har lest så mye om. Ved at vi får et innblikk i Rodophes prosjekt med Emma kan vi slutte at den naiviteten som blir beskrevet hos henne kan, sett fra et feministisk ståsted være et uttrykk for utnytting av en kvinnes lengsler og behov og at slik hengivenhet kun fører til forakt og fornedrelse. Rodolphes sanne jeg kommer frem når begjæret hennes gjør henne desperat og totalt oppofrende. "Emmas eksalterte følelser, som hans sunne fornuft foraktet, fant han i grunnen ytterst tiltrekkende, når han var deres gjenstand. Og sikker som han var på å være elsket, holdt han opp med å ta hensyn, og umerkelig forandret han seg av vesen."(Flaubert 1999, s. 154)

Denne delen av romanen slutter med at Emma treffer igjen Leon etter tre år og etter et svikefullt oppbrudd med Rodolphe blir dette en slags oppreisning for hennes selvfølelse.

Siste og tredje del av romanen handler om hvordan Emma og Leon finner tilbake til hverandre etter dette kjærlighetsforholdet som startet på et indre plan som artsfrender, men som nå utvikler seg til å bli et ytre drama fylt av lidenskapelig og undertrykt begjær. Men også Leon svikter når hennes begjær begynner å akselerere og hun begynner å stille krav til han om total hengivenhet. Emma tørster etter lykken med stor L, og hun driver familien ut i stor pengeknipe etter å ha handlet på veksler som de ikke har mulighet til å innfri. Spenningen holdes fortsatt oppe ved at Emma gjennomfører sitt prosjekt annerledes enn man kanskje ville trodd. Hun spiller et høyt spill med stor fallhøyde for å oppnå den statusen hun mener at hun fortjener og når hun er villig til å komplimentere med Rodolphe for å unngå fallitten styres vi sammen med henne ned mot avgrunnen. Så skulle vi tro det var slutten på fortellingen, men den impliserte forteller retter nå perspektivet igjen mot Charles og vi får bekreftet at også han har levd på en livsløgn. Han har jo trodd at Emma virkelig elsket ham.Uten Emma han er han nå mer desillusjonert enn noen gang og veien gjøres kort til den totale katastrofe og selv barnet klarer ikke å mobilisere til handling. Han dør simpelthen av kjærlighetssorg.

Videre skal jeg nå studere karakterene noe mer inngående. De karakterene som det fokuseres mest på er Emma, Charles og Leon. I tillegg kan vi si at Homais og L`heureux har sentrale posisjoner som medvirkning til Emmas dramatiske utgang. Både Emma og også Charles oppfatter jeg som statiske karakterer da jeg ikke ser noen form for fremadgående utvikling hos dem, samt at begge lever på en illusjon om hvordan det gjensidige forholdet fungerer. Men mot slutten oppnår de ny innsikt i form av at de innser sin egen utilstrekkelighet, og dette kan karakteriseres som et dynamisk trekk hos dem. Emma som ønsker seg en utelukkende romantisk tilværelse sammen med en ektemann som burde være som en ridderlig romanhelt, blir skuffet over at dette ikke lar seg forene med den jordnære Charles.

Fortelleren benytter i stor grad ironiske og svulstige uttrykk for å få frem bildet av den uheldige påvirkningen som Emma har fått som en følge av for mye opptatthet av romantiske bilder og tekster fra sin tid på klosteret. På klosteret kom en tilreisende peppermø åtte dager i måneden som lånte ut romaner som:

Dette må kunne sies å være et motstykke til den oppveksten som den trauste og sindige Charles hadde fått og dette kan også være en politisk markering fra den impliserte forfatter om at folk fra forskjellig klasse og stand ikke kunne la seg forene fordi man var for forskjellige og hadde forskjellig utgangspunkt. Det kan oppfattes som at den impliserte forfatter har et naturalistisk perspektiv med deterministisk verdiforankring, det vil si at Emmas skjebne var forutbestemt og situasjonen forutsigbar fordi hun var født til å være kvinne og at slike lidenskapelige forhold ikke kunne utøves av en kvinne og i hvert fall ikke på hennes initiativ.

Charles er altså fullstendig blottet for romantisk tilsnitt, som når Emma må fjerne torner og tistelnåler fra brudekjolen med de hanskekledde fingrene står "Charles tomhendt og ventet til hun var ferdig."(Flaubert 1999, s.25) Her er han beskrevet som en nokså tafatt og lite handlekraftig person. Et annet eksempel er når Emma finner brudebuketten til Charles` forhenværende kone og da Charles merker at Emma ser på den, tar han bare å kaster den opp på mørkeloftet. I så henseende lurer hun på hva han kommer til å gjøre med hennes brudebukett når hun dør. Scenen kan jo også sees på som et frempek om hva som kommer til å skje.

Charles på sin side syns at han har det helt utmerket, og synes for øvrig at han er den heldigste skapning på jord legger han ikke skjul på at han nå er eier av denne idealkvinnen og dagen etter giftemålet går han rett på sak noe som fører til irritasjon hos henne da handlingen bærer preg av lite mystikk:

Denne personskildringen av Charles og Emma fører oss på sporet av fortellingens mening. Personen Emma fremstilles både gjennom handling og gjennom fortellerens observasjoner. Hun skildres som en statisk personlighet som ikke gjennomgår noen form for utvikling og modning i løpet av fortellingen. Hun lever på en slavisk livsløgn som ikke lar seg forene med det virkelige liv og dette får vi bekreftet på en scene i teateret hvor "sangerinnens stemme lød som gjenklang fra hennes egen sjel; skuespillets illusjon holdt henne fangen og sto for henne som en del av hennes liv." (Flaubert 1999, s. 204) I følge henne selv var det menneskene rundt henne som måtte forandre seg og dette kommer godt frem med bruk av kontrastene i boken. Hun ventet at andre skulle finne gleden i livet for henne og hun gjorde andre ansvarlig for den mistrøstighetsom hun følte; det var andre som sto i veien for hennes lykke:

Jo flere positive trekk som hun fremelsker hos seg selv og hos elskerne, desto flere negative finner hun hos mannen sin. Den impliserte forfatter bruker mye humor for å få frem disse motsetningene og særlig ved måltidene blir dette synliggjort:

Emmas prosjekt som fremstår i "rene askepott stil" blir i høyeste grad motarbeidet av L`heureux. Han er handelsmann og blir beskrevet som en "lurendreier, et krypdyr" som gjorde ende på folk med vekslene sine. (Flaubert 1999, s.122) At han har fått denne rollen kan være fordi forfatteren ønsket å ha en figur som kunne danne bilde av den materialistiske pengesamfunnets makt over mennesket. Ved å bruke terminologien fra Greimas aktantmodell må L`heureux. sies å være Emmas (subjekt) motstander i å nå målet som den lykkelige prinsessen (objekt). Han er ikke sympatisk fremstilt utseendemessig "det fete, posete, skjeggløse ansiktet så ut som det var farvet med et tynt utkok av lakris, og det hvite håret fremhevet det harde blinket i de sorte små øynene." (Flaubert 1999, s. 93) og han har ingen sentral rolle i fortellingen, men må sies å være den kalkulerende og beregnede pådriveren til Emmas fall og slangen i hennes paradis. Slik jeg ser det er hjelperen som skal lede veien til lykken Leon og objektets mottaker er Emma.

I likhet med Emma har heller ikke Charles noen form for utvikling gjennom romanen, han forblir den samme til tross for han utøver et yrke med mye sosial kontakt med mennesker. Den impliserte forteller uttrykker ironisk at "konversasjonen hans var flat som landeveien." (Flaubert 1999, s. 37) Han lever på en annen illusjon enn Emma. Han tror at Emma er like lykkelig som han selv, men han har ikke evne for den samme romantiske innlevelse som henne. Han tolker de huslige syslene hennes som bevis for kjærlighet, men ser ikke at han blir ført bak lyset. Ved den samme scenen i teateret som beskrevet over klarer ikke Charles å fatte handlingen og tolker det "avskyelige renkespillet" til en av rolleinnehaverne som et elskovsbevis.

Dette er en 3. personsfortelling med en "skjult" forteller og det er brukt en autoralt refererende synsvinkel der fortelleren er som en "flue på veggen" og beskriver personer og omgivelser på en tilsynelatende objektiv måte. Flaubert reduserte avstanden mellom fortelleren og romanpersonene ved bruk av fri direkte tale og forfatteren skulle være som Gud "til stede overalt." (Romanteori & romananalyse 1977, s.168) Synsvinkelen veksler mellom å være personal og autoral og den skildrer flere personer slik som de oppfattes av andre. Eirich Auerbach mener at hos Flaubert blir fortellerforholdene i realismen uttrykt som "upartisk, upersonlig, objektiv" som var en motreaksjon mot det typiske romantiske uttrykket hvor man overdrev det til det melodramatiske.(Auerbach 2002, s 498). Fortellerstemmen veksler også fra fri indirekte tale til direkte tale og ved bruk av ironi skinner holdningene igjennom flere steder.

I romanen er det brukt noe subjektiv realisme der "virkeligheten" kan sees fra flere personer. Perspektivet flyttes mellom flere personer. Det ligger først og fremst hos Emma, men tidlig i romanen og på slutten er det sentrert rundt Charles, og det veksles fra flere av romanpersonene. I tillegg er det brukt mye dialog og dette blir som en scene hvor teksten får et større spenningspotensiale.

Hans Skei (Skei 2001, s. 64) snakker om plotet i romanen som et narrativt begjær for leseren og spenningen når den første toppen når Emma skal rømme sammen med Rodolphe. Vi som er lesere lurer på om hun endelig klarer å få et nytt og bedre liv bare hun skifter ut mannen. Den andre toppen er når Charles skal operere Hippolyte. Emma øyner en sjanse for at han har gjort noe som kan bli verdenskjent og for en stakkars stund vokser hans aktelse i hennes øyne, men den skal fort gå over til hat igjen når operasjonen viser seg å være mislykket.

Kaj Berseth-Nilsen skriver i sin artikkel om arketyp - analyse i boken "Veier til teksten" at han ser i Flauberts roman, Emma som Leons anima-skikkelse. En slik skikkelse er en mann som møter en kvinne som han blir håpløst forelsket i og lar alle forpliktelser fare for å vinne hennes gunst. Kanskje kan Emma sees på som en allegori for den kvinnelige siden av Flaubert i lys av en anima-arketyp analyse. Berseth- Nilsen hevder at "Anima er det latinske ordet for sjel, men i jungiansk terminologi betegner det mannens indre, feminine motstykke; en underbevisst arketypisk struktur som ofte blir referert til som "kvinnen i mannen"(Berseth-Nilsen 1998, s. 133). Ser vi litt nærmere på den underliggende tittelen på boka i lys av en slik anima-arketyp analyse finner jeg at navnet Emma er blitt tilskrevet en "japansk dødsdemon" (Aschehoug & Gyldendal, 1979). Demoner blir vel sett på som en spalting av ens personlighet, og om jeg skulle prøve å tyde et slikt funn kunne dette være i tråd med den overnevnte allegoriske tolkningen. Men muligheten for at "Emma" bare er en tilstand, et bilde på uoppnåelige drømmer som ikke er realiserbare er også til stede. Ønsket om å gjøre hverdagen litt lysere og noe mindre triviell fins vel kanskje i oss alle, men teksten sier ikke eksplisitt noe om dette så det blir bare en ren subjektiv tolkning. Men når Flaubert skaper sine kvinneskikkelser kan han neppe bare ha basert dem på iakttagelser og han sier jo nettopp selv at "bare de jeg som kommer innenfra gjenkjennes som mulige, kan bli levende skikkelser…" (sitert i Wellek & Warren, 1970, s. 78 )

Det fysiske miljøet som blir beskrevet er mest naturskildringer som opptrer som en beskrivelse av ulike stemningsbilder for karakterenes sinnstemning. Under en ridetur med Emmas nye bekjentskap Rodolphe, skriver Flaubert "det var blitt blå himmel. Bladene rørte seg ikke lenger. Hele moer sto fulle av lyng i blomst; fiolette tepper vekslet med skogtykninger, grå, rødgule eller gylne, alt etter løvtonen. Rett som det var kunne de høre vingeslag mellom buskene, eller hese, lave skrik fra ravnene som fløy opp mellom eketrærne." (Flaubert 1999, s. 144) Her får vi følelsen av at Emma er i godt lune og stevnemøtet minner om ridderlig romanse. Naturen personifiseres ved hjelp av metaforer: "Her og der sto ugjennomsiktige tregrupper frem av mørket; imellom fór det en skjelving gjennom dem, tretoppene vaiet frem og tilbake som store, sorte bølger og syntes og hyllet dem i sin skygge." Skjelvingen kan oppfattes som en lidenskapelig og sitrende følelse hos Emma, men at hun samtidig er engstelig for at de store sorte bølger skal ramme henne slik at hun avsløres.(Flaubert 1999, s. 153) Dette kan være et grep for at romanen skal oppfattes som et realistisk verk og miljøet spiller dessuten en stor rolle for å få frem hvor kjedsommelig det kunne være å leve i småbyen. I stor kontrast til den grå og triste provinsen blir derimot byen Rouen skildret gjennom Emma slik:

Apotekeren Homais mente at Emma var en dame med "store muligheter; hun ville være på sin plass i en kjøpstad." mens Charles hadde aldri brydd seg om pariserteatrene og blir derfor en stor kontrast til henne. Yonville-l`Abbey blir beskrevet som et statisk sted hvor ingen utvikling fant sted. "Men det er likevel ikke gått fremover med Yonville-l`Abbey til tross for de nye utførselsrutene…", (Flaubert 1999, s. 64) og landsbyen blir beskrevet som dorsk. Her understreker det fysiske miljøet tekstens tema ved at også byen er i en slags drømmetilstand. Fortelleren legger vekt på å gi et psykologisk bilde av Emma og derfor blir det interessant og se hvordan hun handler i forhold til sine medmennesker og innbyggerne som lever i der. Ifølge Emma og Leon er alle innbyggerne enfoldige mennesker med alt for vanlige og jordiske følelser. Miljøet rundt henne konkretiserer altså hennes kjedsomhet eller understreker hennes gode humør. Landskapet reflekterer i så måte den mentale tilstanden hos Emma.

Forfatteren veksler mellom romantisk og realistisk miljøskildring. Han skisserer fra den romantiske stilen hvor mange detaljer rundt miljøet blir beskrevet. Svakheter ved samfunnet skildres ved hjelp av karakterenes handlinger og den tilsynelatende objektive fortellermåten til den impliserte forteller. Fortelleren latterliggjør og ironiserer over hovedpersonene og særlig over det gamle romantiske idealet med ridderskikkelser og helteskikkelser: "Å, om hun kunne lene seg over balkongen i en schweizerhytte eller skjule sitt vemod i en skotsk cottage, sammen med en mann i langskjøtet, sort fløyelskjole, bløte ridestøvler, spiss hatt og mansjetter!" (Flaubert 1999, s. 36).

Individet skildres og det er mye melankoli og sentimentalitet omkring Leon og Emmas bekjentskap. Han opphøyer og forguder henne som om hun var en ikke-jordisk skapning "Hennes skikkelse viklet seg løs fra alle kjødets bånd; i hans hjerte steg hun stadig og frigjorde seg fra sitt jordiske hylster, som til en strålende himmelflukt." (Flaubert 1999, s. 96) og han representerer kanskje det store "diktegeniet" som ble skildret fra denne romantiske tidsperioden: "Ofte kunne hun be ham fremsi dikt; Leon deklamerte med patetisk stemme, omhyggelig hviskende når det handlet om kjærlighet." Fra den realistiske skildringen går vi fra den typiske hverdagsvirkeligheten til den mer deterministiske, naturalistiske skildringen med fattigdommen som blir beskrevet i detaljer og hvor arv og miljø spiller en stor rolle for hvordan karakterene handler. Den skulle skildre alle sider av livet og alle samfunnsklasser skulle være representert. Når Hippolyte er blitt operert for sin klumpfot spares det ikke med heslige forklaringer i detaljer:

Vi som lesere skal ikke skånes. I tilegg er den tilsynelatende objektive fremstillingen fra forfatteren med på å forsterke den realistiske skildringen som skulle "speile" et samfunn slik det egentlig var.

Det er brukt mye ironi og humor gjennom hele romanen nettopp for å forsterke holdninger og motsetninger samt og gi oss enn pekepinn om budskapet i teksten. Den impliserte forfatter ironiserer flere av karakterene for å skape en hemmelig kommunikasjon mellom han og oss som lesere. Ironien rammer her flere av personene det fortelles om og det virker ironisk på oss lesere at apotekeren Homais blir viet et helt kapittel mot slutten for å beskrive hvordan han hadde hatt en formidabel suksess parallelt med Bovarys tragedie. Mens Charles er fortvilet over datterens helse etter at Emma er død fortelles det: "Like for hans øyne blomstret og trivdes apotekerens familie; alt gikk vel for Homais…Han var den lykkeligste av alle fedre, det mest tilfredse mennesket på jorden." (Flaubert 1999, s. 318) Den impliserte forteller deler ikke hans moral heller, for her får vi hans bedragerske oppførsel presentert ironisk og satirisk. Videre blir ikke vårt bilde av han særlig flatterende når Homais går lei av å vente på utnevnelsen av æreslegionen som han virkelig synes at han har gjort seg fortjent til og "han får lagt en gressplen i haven i form av æreslegionens stjerne, med en utløper til den ene siden som forestilte båndet. Han spaserte rundt det med korslagte armer og funderte over regjeringens tåpelighet og menneskenes utakknemlighet" (Flaubert 1999, s. 319).

Andre eksempler som tydeliggjør den impliserte forfatters ironisering av Emma er etter at apotekeren har prøvd å overbevise alle, inkludert Emma at Charles kom til å bli berømt etter operasjonen på Hippolyte, men når hun nå oppdager at det motsatte er i ferd med å skje setter hun seg ned og stønner oppgitt: "Hvordan hadde hun båret seg ad (hun som var så intelligent!)" (Flaubert 1999, s. 167)

Språket er også svært poetisk og malerisk med et utbredt bruk av adjektiver, mange innskutte bisetninger og metaforer og dette understreker romanens handlingselementer som romantikk, kjærlighet, mystikk og erotikk og bærer preg av den romantiske periode fra det tidlige1800 tallet.

Når vi skal finne temaet i teksten må vi finne hva som er de sentrale emnene i handlingen. Begjær, lidenskap, dagdrømming, utroskap og ensomhet er uttrykk som går igjen i romanen. Romanen sentreres rundt noen få karakterer og deres konflikter seg imellom og tittelen indikerer jo at romanen skal handle om Madame Bovary, men det er nok mer i retning av å handle om tilfellet Madame bovary mer enn personen. Forfatteren skildrer et samfunn i endring og kanskje er Emma en skikkelse som skal representere tabuområder i samtiden som utroskap, maktbegjær og gudfryktighet. Når både Emma og Charles dør kan det oppfattes som at de gamle romantiske idealene er i ferd med å forsvinne og erstattes så av de nye fremadstormende og materialistiske ideer som representeres av Homais og Lheureux.

En spenningutløsende faktor kan være at ingen av hovedpersonene synes å kunne elske hverandre gjensidig og vi som er lesere venter på at noen av dem vil gjennomgå en utvikling slik at utfallet skal bli positivt. Dette innfris ikke av noen av karakterene og dette tolker jeg som et pessimistisk bilde av fremtiden . Flere av de sentrale personene har sitt eget prosjekt gående og lever i en verden av illusjoner og drømmer.

Hvilke verdier gjenspeiles gjennom tekstens tema? Romanen bærer preg av erotikk, konflikter mellom klassene og mellom gamle og nye idealer. Ord som ensomhet og lidenskap henger i romanen sammen. Den realistiske, men betingelsesløse kjærligheten som blant annet utøves av Charles og moren hans straffes med ensomhet og forakt. Dagdrømmene til Emma er ikke noe som kan realiseres og være til noen nytte i samfunnet og dette forsterkes av den ironiseringen hun utsettes for og kan også være en indikator på at denne romantiske romanfiguren er på god vei til å bli foreldet.

Begjær har flere av karakterene i en eller annen form. Emma og Rodolphe har et sterkt følelsesmessig begjær basert på egoisme og selviskhet. Homais og Lheureux begjærer makten og statusen og for å oppnå egen suksess driver de frem med utnyttelse og faskhet, men klarer seg i dette nye materialistiske samfunnet fordi de samtidig er drevet av en bedrageriånd og er kun ute etter egen profitt.

Emmas romanlesing blir gjentatte ganger beskrevet for oss og med det forstår vi at dette må være en viktig del av det tematiske poenget. Emma blir ikke en helt i ordets rette forstand, men i et feministisk perspektiv får hun en helterolle for livets lengsler og drømmer som finnes i oss og som hun prøver å etterleve. Tema i boken sier også noe om hvor mangfoldig vi mennesker er og at kjærligheten er av en slik substans at den trenger næring og at den stiller betingelser. På lik line med en plante som skal vokse seg stor og kraftig må vi ha næring og luft for ikke å bli kvalt. Emma ville aldri kunnet bli lykkelig, hun foretrakk å leve i denne drømmen fremfor å se realiteten i øynene.

Det fortelles også om Homais gode forhold til kongemakten. "Homais begynte å helle til statsmaktene. Under valgene gjorde han i all hemmelighet prefekten store tjenester. Han solgte seg selv, han prostituerte seg"(Flaubert 1999, s. 319). Dette kan være et ledd i en politisk polemikk som den impliserte forfatter ønsker at vi tar standpunkt til. At samfunnet blir styrt og påvirkes av slike personer som oppnår makt ved å drive med bedrageri og ondskapsfull strategi syns å næres gjennom ordtaket "Den enes brød, den andres død". Han ironiserer altså over de gamle idealer såvel som de nye og dette gir en virkning av en objektiv samfunnsorientering.

Eirich Auerbach mener at for Flauberts realistiske romaner var det ikke en demonisering av hverdagens hendelser som skulle skildres, men:

Flaubert prøvde i hvert fall å skape noe nytt, han skriver her om det datidens tabubelagte emner som utroskap og lettsindighet og som førte til at han ble av sin samtid fordømt som umoralsk og usømmelig, og Flaubert unngikk såvidt domfellelse.

Naturalistene beundret dessuten Flaubert for hans nøytrale, ukonvensjonelle og ikke-moraliserende stil og han blir ofte fremstilt som å ha utviklet "den rene smaken" gjennom sitt forfatterskap og !800 tallet var en tid der det blomstret opp med romaner der alle forfattere skulle finne på noe nytt, noe særeget, og Flaubert innførte i så henseende bruk av fri indirekte tale, den såkalte diskursen om Madame Bovary. Dette kunne være et ledd i å komme nærmere inn på karakterenes innerste tanker, men i Flauberts roman fungerer den indre monologen som ironiske overtoner fordi fortelleren ser over hodet på personens indre og vi lesere får ikke gjengitt direkte personenes private tanker. (Aaslestad, 1999, s. 105)

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1979). 2.rev. utg. / av Olaf

Kortner, Preben Munthe, Egil Tveterås. - Oslo : Kunnskapsforl. - 15 bind. : ill. - ISBN 82-573-0028-4

Wellek, René og Warren, Austin (1970). Litteraturteori. – Gyldendal. – 329 s.

Romanteori og romananalyse (1977 ). Redigert av Merethe Gerlach Nielsen, Hans Hertel og Morten Nøjgaard. - Odense Universitetsforl.- s. 451

Aaslestad, Petter (1999). Narratologi : en innføring i anvendt fortelleteori / Petter Aaslestad. - LNUs skriftserie ; nr 121. – 
        Oslo : Landslaget for norskundervisning:      Cappelen akademisk forl. - 143 s. - ISBN 82-456-0251-5

opp
tilbake til GHATT

Manus skrevet 
Publisert 1. mai 2004
Sist oppdatert 26.02.2008 01:03:13 [tob]