Romananalyse av "Rødt og sort" av Stendhal (1975)

”Talens bruk er gitt menneskene for at de kan skjule sine tanker.”

Malagrida

Stendhal i rødt og sort

En analyseoppgave i LoB22

fra

Anita Sandberg, 2A

Oslo 2003

Høgskolen i Oslo,

Avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag

Heltens prosjekt

Rødt og sort handler om en ung mann, Julien Sorel, og hans higen etter å bli en annen enn han er. Han fornekter sine røtter i bondestanden og tar i bruk alle midler for å tilfredsstille egen sosial ærgjerrighet. Vi befinner oss i Frankrike under restaurasjonen og Juliens forbilde er Napoleon, revolusjonshelten som reiste seg fra fattigdom til verdenshersker. Restaurasjonen er preget av polarisering; på den ene siden står de som er tro mot kongen og kirken, på den andre siden de som vil videreføre napoleonstiden og revolusjonen. Julien Sorel har sine idealer i sistnevnte leir, men i sin ærgjerrighet gjør han alt for å få innpass i de høyere sosiale lag og nøler ikke med å bli løpergutt for royalistene. Han klatrer stadig høyere på den sosiale stigen, men innhentes av fortiden i det han står ved sine drømmers mål. Rødt og sort, som så mange andre 1800-tallsromaner, handler altså om sosiale ambisjoner i et sterkt klassedelt samfunn. Drivkraften i handlingen er heltens streben etter å tilfredsstille eget behov for ære og status.

Fokus

I litteraturhistorien karakteriseres romanen Rødt og sort som den første vellykkede store romantiske roman i Frankrike, men den beskrives samtidig som en psykologisk utviklingsroman og en realistisk samfunnsskildring. Frankrike befant seg på 1800-tallet i en særegen politisk brytningstid, og dette satte naturligvis preg på samtidslitteraturen. Teksten er krevende for ettertidens lesere, da den forutsetter kjennskap til 1800-tallets samfunnsforhold, og også til tidens litteratur, filosofi, musikk og teater. Erich Auerbach (1974, s. 455) påpeker at romanen er nærmest ”[…] incomprehensible without a most accurate and detailed knowledge of the political situation, the social stratification and the economic circumstances of a perfectly definite historical moment […]”. En slik kunnskap er utvilsomt vesentlig for å kunne nærme seg en forståelse av romanen, og jeg ser meg derfor nødt til å inkludere det historiske bakteppet i analysen. Fokus vil derfor være på verkets litterære og historiske kontekst. I arbeidet med analysen, har også fortellerrollen tvunget seg inn som et sentralt fokusområde. Jeg har derfor valgt å legge vekt på denne fremfor å ta for meg alle tekstelementer i like stor grad.

Forfatteren

Marie Henri Beyle (1783-1842) kom over navnet Stendhal på en reise i Tyskland, og valgte senere å bruke dette som psevdonym. Han var i yngre år løytnant i Napoleons regiment, men ønsket opprinnelig å bli dramatiker. Det lyktes han ikke med, men han skrev noveller og en rekke bøker om blant annet Italias musikk og malerkunst. Rødt og sort var hans første store roman, og det hevdes at det først og fremst var som kritiker, journalist, psykolog, filosof, politisk observatør og kommentator han inngikk bekjentskap med romanen som genre (May, 1977). Beyle skal ikke ha vært opptatt av det narrative i seg selv, men så romanen nærmest som et middel for å uttrykke og teste psykologiske, moralske og politiske ideer. Han var liberal, og kunne ikke forsone seg med det nye styret som kom til makten etter Napoleons fall.

Tiden

På 1700-tallet var det en allmenn holdning at samfunnet var blitt til ved guds vilje og hverken kunne eller burde endres. Kongemakten, adelen og kirken var velstående eiendomsbesittere, mens allmuen og borgerstanden hadde få muligheter for innflytelse og velstand. Gjennom handel og industri vokste imidlertid borgerstanden, og deres opprør førte i 1789 til det vi i ettertid betegner som den franske revolusjonen. Revolusjonsregjeringen solgte unna store deler av kirken og adelens gods, og innsatte en ny styrende klasse. Etter Napoleons fall kom den ytterliggående høyrefløyen av katolske monarkister til makten i 1820. Man fikk en kontrarevolusjonær terror for å undertrykke de liberale tendensene som revolusjonen hadde i gangsatt. Politiske valg, likhetstanken og pressefriheten ble oppfattet som farlig, og Ludvig 18. anså sistnevnte for å være uforenelig med moralen og religionen. De liberale var altså under restaurasjonen omgitt av sensur, og kunne ikke åpnelyst gi uttrykk for sine meninger. Napoleonsmytene blomstret opp og ga næring til mange unges drømmer om utfoldelsesmuligheter og fremgang. Innenfor de herskende klasser fryktet man en ny revolusjon, og dette førte til at man med desperasjon klamret seg til sine gamle privilegier og verdier. Venstresiden vokste gradvis, men overtok ikke makten før ved julirevolusjonen i 1830, samme år som Rødt og sort utkom.

Romantikk

Boken skrives mens romantikken har sitt høydepunkt i Frankrike, men Beyle er en progressiv opplysningsmann og avviser romantikken. Realismens store teoretiker Georg Lukács (1978) påpeker at romantikken ikke bare er en litterær retning, men en holdning, nærmere bestemt en motstand mot den raskt voksende kapitalismen på 1800-tallet. De som hegnet om romantikken, var derfor gjerne politisk konservative som ønsket seg tilbake til det føydale samfunnet med en sterk kongemakt. De som var enige i kritikken av den gryende kapitalismen, men uenige i ønsket om en tilbakevending til den føydale samfunnsstrukturen, befant seg derfor i et dilemma. Beyle var liberal og ville ikke assosieres med romantikken, men hans romaner har allikevel elementer herfra. Dette gjaldt for mange forfattere på denne tiden. Vi har å gjøre med helter, som Julien, som opplever isolasjon og fremmedhet i samfunnet og derfor søker mot det heroiske. Individualismen står sterkt, og samfunnet fremstår som en undertrykker av det ekte, naturlige og spontane i mennesket. Fellesskapet har ingen interesse. Vi møter en ensom helt og hans streben etter å realisere den han mener å vite at han er. Dannelsesromanen er en typisk genre innenfor romantikken, og Rødt og sort kan sees som en dannelsesroman, der helten gjennomgår en bevissthetsutvikling og forandring.

Realisme

Rødt og sort har klare romantiske trekk, men Beyle avskydde den pompøse retoriske stilen og romantikkens hang til overdrivelser (May, 1977). Selv hadde han Napoleons lovsamling som stilideal, og skrev i en nøktern stil uten overflødige detaljer. Romanen bygger på en faktisk hendelse, en mordhistorie fra forfatterens egen hjembygd, og viser ved en rekke anledninger til den utenom-tekstlige virkeligheten gjennom avisartikler, Rettstidende (Stendhal, 1975[1], s. 330) og brev til forfatteren (s. 324). Dette er trekk vi kjenner igjen fra realismen, slik den utviklet seg. Teksten har også en rekke illusjonsbrudd, der handlingsforløpet og fiksjonspersonene kommenteres. Dette er med på å gi teksten større troverdighet og aktualitet, og leseren trekkes inn i teksten på en aktiv måte. Det vises videre til litteraturen som et speilbilde av virkeligheten, noe vi gjenkjenner som realismens mimesis. Erich Auerbach peker på Beyles evne til å se mennesket i en politisk, sosial og økonomisk sammenheng.

The characters, attitudes, and relationships of the dramatis personae, then, are very closely connected with contemporary historical circumstances; contemporary political and social conditions are wowen into the action in a manner more detailed and more real than had been exhibited in any earlier novel (Auerbach, 1974, s. 457).

Auerbach ser Beyle som en realismens grunnlegger, og heller ikke Georg Lukács har problemer med å inkludere Beyle blant realistene.

Slike som Balzac, Stendhal og Tolstoj har oppnådd en erkjennelse av at hver menneskelig handling, hver tanke og hver følelse henger uatskillelig sammen med det samfunnsmessige liv og de kamper som utkjempes der, alt er vevet sammen med politikken (Lukács, 1975, s. 192).

I avslutningsscenene ser også Julien seg selv som en del av det samfunnet han lever i. "Nei, det er innflytelsen fra mine samtidige som virker inn på meg […] Mens jeg står her og snakker alene med meg selv, er jeg fremdeles en hykler. For en tid jeg lever i!" (s. 435). Og senere: ”Jeg har vært ærgjerrig, og det vil jeg ikke bebreide meg, den gang handlet jeg slik som vår tid foreskriver” (s. 439).

Romanen Rødt og sort har altså både romantiske og realistiske trekk. Den er skrevet i en politisk og økonomisk brytningstid, og er selv i oppbrudd. Den bærer med seg det gamle, men peker samtidig fremover mot en ny tid.

Tittelen

Rødt symboliserer den franske militæruniformen under Napoleon, mens det sorte er hentet fra prestedrakten. Fargene representerer altså motsetningene mellom liberale og fremtidsrettede verdier og reaksjonære krefter under restaurasjonen (May, 1977). Etter Napoleons fall er den røde krigerveien stengt for en ung mann som Julien, og som sønn av en sagbrukseier har han ikke mange muligheter. Hvordan skal han så nå sine drømmers mål om ære og karrière? Åpenbaringen kom til han med en voldsomhet som forstyrret han i en hel uke.

Da Bonaparte sto frem, var Frankrike redd for invasjon. Militære dyder var nødvendige og på moten. I dag ser vi prester som har inntekter på hundre tusen franc i førtiårsalderen, det vil si tre ganger så meget som Napoleons berømte divisjonsgeneraler. Prestene trenger folk til å arbeide for seg. Og dommeren, en klok mann som har vært hederlig hele sitt liv, går bort og vanærer seg selv på sine gamle dager av redsel for en liten kapellan på tredve år. Altså: Det gjelder å bli prest (s. 23).

Avsnittet er i kursiv, og kan nærmest sees som en trosbekjennelse fra Juliens side. Han er i sin ærgjerrighet nødt til å velge den sorte veien med målbevisst skinnhellighet. Problemet er at hans idealer er og forblir en krigers. Han går den sorte veien med den rødes verdibegreper. Vi finner mange eksempler på dette i teksten. Han betrakter madam de Rênal som en motstander han skal duellere med (s. 47). Når han ved hjelp av taktikk oppnår å øke sin inntekt hos M. de Rênal, synes han at han har vunnet et slag (s. 55), og når han skal ha et nattlig møte med Mathilde, foretar han en nøyaktig militær rekognosering i terrenget (s. 297). Overfor Madame de Fervaques, kommer han i tanker om å føre en beleiringsjournal for ikke å glemme sine egne strategiske operasjoner (s. 351). Det er ingen tvil om at Juliens idealer og verdier er i konflikt med den virkeligheten han beveger seg inn i, og at han er nødt til å utøve et mesterskap i forstillelsens kunst.

Komposisjonen

Boken er delt i to deler, som i oppbygning ligner hverandre. Begge innledes med at Julien trer inn i et nytt hus og klarer å skape seg en posisjon her til tross for manglende tilhørighet i det sosiale miljøet. I første del befinner han seg i den franske provinsens høyere klasser, nærmere bestemt som huslærer for borgermester M. de Rênals barn. I andre del befinner vi oss hos aristokratiet i Paris, der Julien har fått stilling som sekretær for marki de La Mole. På grunn av sin kontakt med husets kvinner, først Madame de Rênal, senere Mathilde, markiens datter, må Julien flykte fra begge åstedene. Han setter begge hus i forlegenhet, og forvises oppover den sosiale stigen fra huslærer via teologistudier til sekretær og offiser. Ved å erobre Mathilde og gjøre henne gravid, oppnår han å få den etterlengtede røde uniformen. Familiens skam blir nemlig mindre om han innehar en offiser-tittel. Hans drøm går altså i oppfyllelse, men lykken blir kortvarig. Når Madame de Rênal sverter han gjennom et brev til markien, og dermed truer hans nyervervede stilling, mister han besinnelsen og skyter henne. Hun overlever og oppsøker han i fengselet, der deres kjærlighet igjen blomstrer opp. Selv om hun tilgir han, gjør ikke samfunnet det, og som den ærekjære mannen Julien er, gjør han ikke forsøk på å appellere dommen.

Første del avsluttes med at Julien rømmer fra Verriéres og borgermesterens hus med geværkulene hvinende rundt hodet, andre del med at han henrettes. Det er totalt 75 kapitler, hvorav de 71 første har tittel og innledes med sitater. De fire siste er uten tittel og sitater. Kapitlene blir tittelløse når dommen har falt og Julens endelikt står klart for alle.

Fortelleren og hovedpersonen

Fortellerteknikken varierer mellom showing og telling med vekt på det første. Vi har en stor grad av scenisk fremstilling med dialog, og en nøktern og ordknapp gjengivelse av hendelsesforløpet. Fortelleren er ikke dramatisert, men allikevel godt synlig i teksten. Vi har derfor å gjøre med en autoral fremstilling med personal farging. Fortellerstemmen har en ironisk distanse til hovedpersonen. Vår forteller er derfor ikke nøytral, men farger leserens oppfatning med sine ironiske kommentarer. Et eksempel på dette ser vi når Julien er til middag hos fattigforstanderen Valenod og lar seg opprøre til å felle en tåre over ”de arme fangene som satt på den andre siden av veggen”. Hans opplevelse av urettferdighet fører imidlertid ikke til handling. I stedet henfaller han til drømmer om hvor annerledes alt var under Napoleon. Da trosset man farer på slagmarken, og satt ikke feigt og mesket seg på de fattiges bekostning. Fortelleren kommer her med en direkte kommentar til Juliens unnvikende holdning.

Jeg innrømmer at Juliens svakhet, slik som den røper seg i denne tause enetalen foran et bugnende bord, slett ikke stiller han i et heldig lys. Han hadde vært en verdig kollega til disse konspiratorer med gule hansker som pretenderer å forandre en stor nasjons hele livsform, uten at de selv vil tåle det minste rift (s. 120).

Hvis leseren var i ferd med å føle medlidenhet og sympati med Julien, har fortelleren med dette sørget for å skape ny avstand til helten. Identifikasjon er ikke ønskelig. Fortelleren nøyer seg ikke med ironiske kommentarer, men synes også å vite mer enn hovedpersonen selv. Etter at Julien har besøkt Madame de Rênals soveværelse og ”intet hadde tilbake å ønske”, bryter fortelleren inn med følgende kommentar:

Men han var så besatt av hovmot at han måtte spille rollen som kvinnebetvinger, selv i de ømmeste øyeblikk. Han gjorde seg overmenneskelige anstrengelser for å ødelegge sin egen naturlige charme. Istedenfor å legge merke til de voldsomme utbruddene av henrykkelse som han fremkalte hos henne, og som ble enda voldsommere fordi hun måtte kvele sin anger, var han utelukkende opptatt av tanken på plikten. Han var redd for å falle i en avgrunn av selvbebreidelse og for å gjøre seg latterlig i all evighet, hvis han fjernet seg det minste fra det ideal han hadde foresatt seg å følge. Kort sagt, det var nettopp de egenskapene som gjorde Julien til et overlegent menneske som hindret ham i å gripe lykken når han fikk den i hende (s. 74).

Det er ikke ønskelig at leseren identifiserer seg med Julien, og fortelleren gjør det heller ikke. Vi aner derfor en splittelse i verdisyn. Fortelleren og Julien har ikke samme ståsted. Vi har allikevel ikke med en direkte upålitelig forteller å gjøre. Den impliserte forfatteren og fortelleren synes nemlig å stå hverandre nær, noe vi ser tydelig mot slutten av romanen, der fortellerens nærvær blir mindre synlig. Jeg kommer tilbake til dette senere.

Fortelleren og den impliserte leser

Det fysiske miljøet, som klær, hus og landskap, skildres i liten grad. Romanen stiller derfor krav til leseren når det gjelder medskapning. Den stiller også krav når det gjelder kunnskapsnivå. Den impliserte leser er en leser av Beyles samtid, og de innledende sitatene ved hvert kapittel og tekstens referanser til andre tekster, forutsetter en kunnskapsrik leser som ikke bare bør kjenne sin nære historie, men også tidens tekster. For ettertidens lesere er kravet til kunnskap ikke mindre. Vi bør ha kjennskap til personer som Machiavelli, Mozart, Diderot, Byron, Horatius, Goethe, Shakespeare, Schiller, Rousseau, Voltaire og Napoleon. Jeg skulle gjerne ha sett nærmere på tekstens dialog med andre tekster på bakgrunn av Bakhtins teorier, men det ville ha sprengt denne oppgavens rammer. Jeg nøyer meg derfor med å slå fast at dette samspillet er et slående trekk ved romanen.

Fortelleren trer ved en rekke anledninger i direkte dialog med den impliserte leseren og gjør han til en medsammensvoren. På side 361 knytter han leseren til seg ved følgende setning: ”Og denne drepende kjedsomheten som fikk Julien til å ønske seg langt bort, er sikkert en følelse som leseren deler med han. Dette er ørkenvandring på vår reise.” På side 159 innleder han kapittelet med følgende:

Leseren unnskylder nok at vi ikke gir så mange klare og nøyaktige opplysninger om dette avsnittet i Juliens liv. […] Mange av våre samtidige føler seg forarget over visse ting og lider slik under dem at de ikke tåler å bli minnet om dem uten å føle en frysning av redsel gjennom sjelen som ødelegger all fornøyelse for dem, til og med fornøyelsen ved å lese en fortelling.

Fortelleren gir i begge eksemplene inntrykk av stor hensynsfullhet overfor leseren; han skal ikke trettes med kjedsommelige detaljer, ei heller skremmes med for ubehagelige opplysninger, for lesningen skal jo være en fornøyelse. Det er grunn til å tvile på denne hensynsfullheten. Vi har sett hvordan ironien brukes overfor Julien, og her utsettes leseren for samme distanserte holdning. Kommentarene er noe langt mer enn fortrolighetsskapende. De har dobbel bunn.

Fortelleren fører altså en dialog med den impliserte leseren, men han innfører også en forfatter i fiksjonen. Han innleder en parentes som går over en hel side med følgende ord:

Disse linjer kommer sikkert til å skade den uheldige forfatter på mer enn én måte. Frosne sjeler kommer til å beskylde han for å være uanstendig. Men forfatteren mener slett ikke å fornærme de strålende unge damer som briljerer i vårt selskapsliv, ved å hevde at en eneste en av dem ville være i stand til å hengi seg til slike tåpelige anfall som dem vi har sett skjemme Mathildes karakter. Hun er jo også en fantasiskikkelse, en fiksjon som med vitende og vilje er satt utenfor alle de sosiale vedtekter som vil sikre vårt århundre en slik fremtredende plass i historien (s. 313).

Vi ser her hvordan fortelleren forsøker å forsvare den fiktive forfatteren mot den impliserte leserens forargelse. Samtidig ser vi også her fortellerens ironi, i det han betegner noen av leserne som ”frosne sjeler”. Hans kommentar fortsetter senere i samme parentes:

Ja, mine damer og herrer – en roman er ikke annet enn et speil som blir båret langs alfarvei. Av og til gjenspeiler det himmelens klare blå, en annen gangs grøftens mudder. Og så skal vandreren som bærer et speil i ranselen, beskyldes for å være en umoralsk person. Speilet viser bildet av en grumset sølepytt, og så er dere forarget på speilet! Hvorfor heller ikke gå løs på veien med dens myrhull, eller rettere sagt, på veidirektøren som lar vannet stå og råtne og gjøre alfarveien til en myr? ( s. 314

Vi kjenner speilmetaforen fra realismens program, og den dukker opp igjen etter noen sider, som om fortelleren har behov for å unnskylde seg og fraskrive seg ansvar. Han påstår at Mathilde er en fantasifigur fra forfatterens hånd og ikke må misforstås og sammenlignes med ”tidens strålende unge damer”, men påberoper seg i neste øyeblikk at en roman kun er et speil som viser verden som den er. Han beklager den fiktive forfatterens ”frivole” presentasjon av sine karakterer, men har samtidig ironisk distanse til den impliserte leseren som ikke tåler dette sannhetens bilde. Denne dobbeltheten dukker opp igjen etter noen sider, når han innfører en fiktiv forlegger og lar den fiktive forfatteren innlede en dialog med denne. Forfatteren vegrer seg mot å blande politikk inn i litteraturen, fordi det vil kjede og fornærme dens lesere, men forleggeren avbryter han: ”Hvis Deres personer ikke snakker politikk, er de ikke lenger levende mennesker anno attenhundre og tredve, og Deres bok er ikke lenger det speil De gjør krav på at det skal være…” (s. 330). Vi ser igjen en dialog, der det tilsynelatende vises stor omtanke og hensynsfullhet overfor leseren, mens den underliggende tonen er nærmest nedlatende.

Fortelleren operer noen ganger i entall, andre ganger i flertall.

Når vi imidlertid har slått fast at personen Mathilde er et vesen som umulig kan forekomme i vår like forsiktige som dydige tid, er jeg ikke lenger så engstelig for å vekke forargelse når jeg fortsetter med å skildre denne inntagende unge dames fortvilelse (s. 314).

I dette tilfellet omtaler fortelleren seg selv i entall, mens flertallsformen inkluderer den impliserte leseren, som forutsettes overbevist gjennom det forutgående ressonementet. Andre ganger inngår den fiktive forfatteren i flertallsformen. ”Leseren unnskylder nok at vi ikke gir så mange klare og nøyaktige opplysninger om dette avsnittet i Juliens liv. […]. Fortelleren synes altså å tale med mange tunger. Han og den fiktive forfatteren opptrer noen ganger som samme person, andre ganger atskilt.

Jeg har valgt å legge vekt på fortellersituasjonen, fordi jeg mener dette er viktig for forståelsen av teksten. Før jeg nærmer meg tema og tolkning, vil jeg imidlertid se nærmere på hovedpersonene. Det er ikke her rom for en karakteranalyse av de mange medvirkende, så jeg vil konsentrere meg om Julien og hans prosjekt.

Hjelp og motstand

I sitt prosjekt, har Julien hjelpere og motstandere både på det indre og det ytre plan. Hans hukommelse åpner porten til den verden han higer etter å erobre, og kan derfor sies å være hans indre styrke og hjelp. ”For å komme på god fot med fader Chélan som han skjønte han var avhengig av hvis han ville frem, hadde han lærte seg hele Det Nye Testamentet utenat på latin (s. 19). Julien kan også hele de Maistres bok om Paven utenat, men tror like lite på begge bøkene. Hans kjennskap til de hellige skrifter overbeviser imidlertid omgivelsene om at han ikke er liberal, og dermed er han aktuell til stillingen som huslærer hos borgermesteren. På grunn av sin skinnhellighet må han hele tiden bekjempe og undertrykke sin egen spontanitet. Han må utøve sterk selvkontroll for ikke å blottstille seg og bli avslørt i hykleri. Motstand møter han også gjennom en sterkt hirarkisk klassestruktur og rigide samfunnskonvensjoner. Mulighetene for sosial mobilitet er minimale. På det ytre plan har han en rekke både direkte og indirekte hjelpere, som Madame de Rênal, hennes mann, Mathilde og hennes far. Det er ikke her rom for å se nærmere på disse fiksjonspersonene, som alle er med å hjelpe Julien oppover i systemet, men jeg vil kort nevne de to kvinnene, som kan sies å representere ulike sider ved Julien. I fengselet reflekterer han selv over at ethvert menneske har to personligheter (s. 422). Mathilde tilhører aristokratiet og er gjennomsyret av utvendighet og hykleri, samtidig som hun, lik Julien, er i opprør mot den borgerlige uheroiske tidsalder. Hun smugleser, som Julien, ulovlig litteratur, særlig romaner, og ser på fortiden med lengsel. Gjennom litteraturen har de begge tilegnet seg et bilde av hvordan lidenskapen i vid forstand bør være. Madame de Rênal representerer den ordløse lidenskapen. Hun har aldri lest en roman (s. 69), anser dette som en synd, og har derfor ingen referanser å forholde seg til når følelsene begynner å storme. Hun mangler, i motsetning til Julien og Mathilde, litterære rollemodeller, og kan sees som en representant for det opprinnelige i Julien, det naturlige og ekte.

Forbilder

Vi følger Julien fra han er 19 til 23 år, men får tilbakeskuende sekvenser som gir oss innblikk i hans oppvekst. Juliens ambisjoner synes å ha rot både i samfunnsutviklingen, hans oppvekst og i hans lesning. I sin forsvarstale kaller Julien seg selv for en "en bondegutt som har gjort opprør mot sine usle kår" (s. 419). Han er morløs og har et hatforhold til sin far og sine brødre (s. 17). Gjennom barndommen ble han tilsidesatt og sett på som en svekling. Medgang opplever han først når han i ungdommen synes å møte velvilje hos jentene på grunn av sitt utseende. Dette gir en pekepinn om at det er kvinnene som vil bli en døråpner for han på vei mot målet. Julien har altså ingen farsfigur å identifiser seg med, og har i ungdommen i hemmelighet forlest seg på Napoleons memoarer og Rousseaus bekjennelser. Han har alle sine forestillinger om livet herfra (s. 19). Det er i litteraturen han finner sine forbilder. Problemet er at Julien er "født for sent". Hans verden er annerledes, og det blir derfor et gap mellom hans idealer og den virkeligheten han befinner seg i. Under restaurasjonen er det ikke rom for opprør. Passiviteten råder. De bøkene han leser, må leses i hemmelighet, og hans virketrang har få muligheter for utløp. Han lever i en tid der handling er erstattet med tale, og angst for å si de gale tingene. I Hôtel de la Mole, der Julien er sekretær for markien, er det forbudt å spøke med religionen og the Establishment. Man snakker heller ikke om politikk, og ingen våger å lovprise for eksempel Voltaire eller Rousseau. Vi befinner oss i "kjedsomhetens århundre", der sensur og strenge konvensjoner legger bånd på samfunnsdebatten.

Enhver levende tanke virker som en grovhet. Tross all god tone, all fullkommen høflighet og alle anstrengelser for å være elskverdig og charmerende, sto kjedsomheten skrevet i alle ansikter. Unge mennesker som vanket der av plikt, torde knapt åpne munnen av skrekk for å plumpe ut med noe som kunne ligne en tanke, eller for å røpe kjennskap til en forbudt bok (s. 222).

Julien er en fremmed i dette samfunnet. Han fordømmer det og er i krig med det, men velger samtidig å gjøre seg til en del av korrupsjonen og hykleriet. Hans kamp tegner seg gjerne som en indre dialog, der han forsøker å rettferdiggjøre sine valg. Som lesere får vi altså innblikk både i hans ytre og indre liv, og mangelen på overensstemmelse viser seg i en konstant bekymring for hvordan han fremstår overfor omverdenen. Han ser seg selv utenfra, og handler slik han tror det er forventet at han skal handle. Hans selvrefleksjon er derfor full av usikkerhet, tvil, avveininger og beregninger, og denne mangelen på spontanitet, ektehet og pålitelighet fører leseren inn i en jakt på personen bak masken; hvem er Julien når han ikke er beskjeftiget med å iscenesette seg selv?

Tematiske motsetninger

Som vist, er romanen bygd opp omkring klare motsetninger. Napoleonstiden står i kontrast til restaurasjonen og individet er i konflikt med samfunnet. Jeg mener motsetningsforholdet mellom menn og kvinner også er sentralt. Dette viser seg blant annet gjennom Madame de Rênals brev til Mathildes far, der hun skriver at Julien er en fattig og grisk person som har forsøkt å klatre til værs ved blant annet å forføre en svak og ulykkelig kvinne. Det er neppe noen tvil om at Julien bruker kvinnene for å nå sine mål. Han er også på dette området beregnende og omgås dem som en krigersk forfører. Hans holdning kan oppsummeres i følgende sitat:

En engelsk reisende forteller at han bodde sammen med en tiger, han hadde temmet og dressert den og kunne klappe den når han ville. Men han hadde alltid en ladd revolver liggende på bordet. Julien våget aldri å overgi seg til lykken unntagen når han visste at Mathilde ikke kunne se ham i øynene. Og med passende mellomrom gjorde han sin plikt og sa henne et par ubehagelige ord (s. 373).

Vi ser altså en motsetning mellom det naturlige og det såkalt siviliserte i mennesket. Det spontane, ekte og ærlige settes opp i mot det utvendige, beregnende og falske, og sistnevnte preger hele samfunnet. Motsetningen fører naturligvis også til indre konflikter. Alle skjuler seg bak sine masker og forsøker å tilpasse seg det de mener å tro at omgivelsene forventer av dem, og er man dyktig i å skjule sin natur, kan man nå langt (s. 369). Sensur av følelser, meninger og handlinger, fører til konformitet og kjedsommerlighet. Individuelle avvik av alle slag må undertrykkes, og gjennom dette blir også medmenneskelighet en mangelvare. Man forholder seg til sine medmennesker ved å vurdere deres bruksverdi; hvordan bekjentskapet kan komme til nytte. På seminaret innser Julien at han har begått en feil og må bygge seg opp en ny rolle. ”I deres øyne hadde han gjort seg skyldig i en forferdelig synd, den verste av alle laster: Han hadde tenkt selvstendig og dømte efter eget skjønn, istedenfor blindt å følge autoritetene” (s. 154). Det gjelder å underordne seg de rådende verdier. Vi presenteres altså for et undertrykkende samfunn med rigide normer for tenkning og atferd. Menneskene opplever en nærmest selvutslettende frykt for å bli avslørt som annet enn autoritetstro og konforme. Man kan derfor si at det innenfor alle samfunnslag råder en form for identitetskrise. Menneskene iscenesetter seg selv, og de som kjenner manuskriptet godt, lykkes best. Vi har altså å gjøre med undertrykking på mange plan; den sosiale og politiske maktstrukturen sensurer og undertrykker individet, og individet sensurerer og undertrykker seg selv. Samvær er et møte mellom masker.

Heltens vendepunkt

Når Julien har mottatt beskjeden om sin utnevnelse til løytnant, konkluderer han med at "I grunnen er mitt livs roman til ende" (s. 388). Han har fått sin etterlengtede tittel, til og med nytt navn, og kan således sies å ha skiftet identitet. Han har også lykkes i å gjøre seg elsket av Mathilde, hvilket han anser som en seier over ”et uhyre av hovmot” (s. 388). Slaget er vunnet. Han er tilfreds og begynner nesten å tro på den fiksjonen han går inn i: "Kan det virkelig være mulig at jeg er sønn av en eller annen fornem person Napoleon har forvist….." (s. 389). Det er hans egen spontanitet som på et øyeblikk river ned alt han møysommelig har opparbeidet seg. Etter å ha undertrykket sin impulsivitet i flere år, skyter han i affekt Madame de Rênal. Det er grunn til spørre seg hvordan et menneske med en så stor grad av selvkontroll så raskt og til de grader kan miste kontrollen og la følelsene løpe av med seg. Hans overilte handling kommenteres ikke av fortelleren, men presenteres kort og nøkternt. Julien er provosert av brevet Madame de Rênal har skrevet til Mathildes far, men utover det får vi ikke innblikk i hans beveggrunner. Er det forsvarsverket som revner etter å ha vært utsatt for store påkjenninger over tid? Eller mister livet rett og slett mening når ”plikten” er utført? At hans ”livs roman” er til ende, kan tolkes som utladningen og tomheten etter en kamp. Etter å ha vært på slagmarken og i intens kampberedskap over tid, overmannes man etter slaget av tomhet. Man er ikke lenger i alarmberedskap, tillater seg et øyeblikks hvile og mister selvkontrollen.

I fengselet, stilt overfor en dødsdom, forsvinner omsider Juliens ærgjerrighet. Han begynner å undre seg over om han er en egoist og et slett menneske, og mener å se at han var så fylt av en vill ærgjerrighet at han gikk vill i fantasiens rike (s. 438). "Med døden i utsikt var han et hederligere menneske enn han noensinne hadde vært i sitt liv" (s. 408). Hans hykleri synes å avta, og han innser også at han elsker Madame de Rênal, og alltid har gjort det. "Det er allikevel merkelig at jeg ikke har oppdaget hemmeligheten ved å nyte livet før jeg ser at det snart er forbi" (s. 413). Stilt overfor døden åpner han for selvransakelse, og hans innsikt synes altså å øke, selv om han inntil siste stund vedblir å vurdere seg selv utenfra. Han er for stolt til å appellere dommen, vil ikke at andre skal kunne le av han, og ønsker for all del ikke å vise svakhet i dødsøyeblikket. Alt gikk da også ”enkelt og anstendig for seg” (s. 440).

Julien definerer sin forbrytelse i sin egen forsvarstale, og sammenligner seg da med en rekke unge menn, som blir straffet fordi de ikke har avfunnet seg med å være født i en lavere stand og til et liv i fattigdom, men har skaffet seg utdannelse og begått den dristighet å trenge inn i det som rike mennesker i sitt hovmot kaller det gode selskap (s. 419). Dette er hans egentlige forbrytelse, og for dette skal han straffes. Uttalelsen er en av svært få, der Julien klarer å se utover seg selv og inkluderer seg selv i et fellesskap, og han utbryter selv i ettertid; "Jeg improviserte for første gang i mitt liv" (s. 422). Han er i dette øyeblikket ikke den beregnende eneren som streber etter heltemodig handling og rikdom, men innrømmer sin klassetilhørighet og et skjebnefellesskap han tidligere ikke har vært seg bevisst. Jeg nevnte også innledningsvis at han i fengselet ser seg selv som en del av samfunnsutviklingen og forklarer sine valg på bakgrunn av samfunnets normer og medmenneskers innflytelse. Det er verdt å legge merke til dette, selv om dette på ingen måte fremstilles som en erkjennelse av oppklarende betydning. Fortelleren bidrar ikke med kommentarer og sekvensen er forholdsvis knapt gjenfortalt. Selv om en av fiksjonspersonene opplyser at det å nevne ”klasse” og ”kaste” kan anses som synonymt med selvmord, og dette kan bidra til å gi Juliens tale et heltemodig preg, har ”folket” og fellesskapet ingen plass i dette verket. Solidaritet og samhold er ikke-eksisterende.

Fra distanse til sympati.

Under rettssaken avsløres en fortrengt side av Julien. Han gjennomgår en forandring, og parallelt med dette synes fortelleren å usynliggjøre seg selv. Kommentarene, som ofte har vært ironiske, uteblir. Som nevnt, utelates også titler og sitater som ellers har innledet hvert kapittel. Fortelleren har tidligere med ironi motarbeidet identifikasjon og vist avstand til Julien, men avslutningsvis trekker fortelleren seg tilbake og gir rom for å se Julien som et offer, ikke bare som en ”opprørsk plebeier” og ”kvinnebetvinger”. Vi kan tolke dette som om Juliens selverkjennelse i fengselet er i samsvar med fortellerens verdier, og at vi gjennom dette også ser den impliserte forfatterens ståsted. De avsluttende kapitlene bærer i tillegg preg av økt tempo, som om fortelleren har mistet interessen og vil avslutte fortellingen raskest mulig. Som Julien synes at hans livs roman ender når han har nådd sitt mål, synes fortelleren å ville ende sin historie når Julien har fått sin dom. Spenningen er utløst.

Som vi har sett, er den opprørske helten stilt overfor to valg; motstand eller hyklerisk tilpasning, og han velger det siste. Juliens prosjekt er å bli en annen enn han ytre sett er, og på veien gir han opp de fleste av sine indre verdier. Hans ambisjon er ikke å realisere seg selv, men å skape seg en ny identitet. Han skaper seg en ”plikt”, en mening med livet, men plikten har ikke rot verken i han selv eller den virkeligheten han befinner seg i. I dette ligger hans problem. Han fornekter sin bakgrunn og klassetilhørighet, og søker ny identitet gjennom historiske helter og litterære forbilder. Han bærer med seg et ekte opprør og en naturlig harme over urettferdighet og manglende muligheter for utfoldelse, men går seg vill, som han selv sier, og tilpasser seg underveis alle de konvensjoner han opprinnelig forakter. Etter hvert mister han enhver kontakt med det opprinnelige i seg. Vi får aldri noe klart bilde av det ekte og opprinnelige i Julien, men fortellerens tilbakeholdenhet i avslutningsscenene åpner for å se hans skjebne i et større perspektiv. Leserne har, som fortelleren, tatt avstand fra Juliens hykleri, men avslutningsvis vekker han en viss medlidenhet og forståelse. Romanen postulerer at Julien skulle ha kanalisert sitt opprør annerledes, men peker ikke ut hvilken kanal han burde ha valgt. Den nøyer seg med å vise at Julien ikke er en tilfeldig enkeltskjebne, men en del av et større opprør i tiden. Slik kan Julien sees, ikke bare som en romantisk helt i opposisjon til undertrykkende samfunnsmekanismer, men som et av mange ofre i et brutalt klassesamfunn.

Slik jeg ser det, har romanen langt fra noe revolusjonært budskap, der solidaritet innenfor de lavere klasser fremholdes som en løsning, men den avdekker effektivt, gjennom Juliens klatring, tidens sosiale hierarki og de politiske maktstrukturene. Korrupsjonen og hykleriet presenteres i detalj, og vi ser hvordan rigide samfunnskonvensjoner hemmer den menneskelige utviklingen. Når det gjelder vår helt, kan vi utvilsomt si med Lukacs (1975, s. 188) at ” […] alle menneskelig som samfunnsmessig vesentlig bestemmende momenter i en historisk epoke løper sammen, krysses og finner sitt uttrykk i ham”. Julien angrer da heller ikke på sin ærgjerrighet, for han har kun handlet ”[…] slik som vår tid foreskriver” (s. 439). Jeg mener romanens opprinnelige undertittel, ”En krønike fra 1830”, også signaliserer at forfatterens prosjekt ikke først og fremst er å skildre en individuell psyke, men en historisk epoke og sammenhengen mellom enkeltindivid og samfunnsutvikling.

Forstillelsens retorikk

Som nevnt, synes Juliens ambisjoner å ha røtter både i samfunnsutviklingen, hans oppvekst og hans lesning. Jeg har sett meg nødt til å forbigå de mange referansene til andre tekster, men kan ikke unngå å se nærmere på hvilken stor rolle det talte og skrevne ord er tildelt i verket. Som vi har sett, henter Julien sine forestillinger om livet fra bøkene. Det er i bøkene han finner sine idealer, og det er gjennom lesingen han forsøker å skape sin egen identitet. Han lærer seg det nye testamentet utenat, og leser samtidig forbudt litteratur. Han tilegner seg språkets koder og forfører kvinnene med sin veltalenhet. Ordet blir for han en vei til makten, hans sterkeste våpen, men ethvert våpen kan være farlig, for ikke å si dødbringende. Gjennom hele boken ser vi også hvordan brev brukes til manipulering, ikke minst når det gjelder forføringskunst. Juliens hukommelse trekker han inn i konspiratoriske sirkler, der man ikke våger å skrive noe ned på papiret av frykt for å bli avslørt. Brevet fra Madame de Rênal til Mathildes far, fører indirekte til heltens fall. Rødt og sort viser gjennom en rekke eksempler som dette, til ordet som et farlig maktmiddel. Ord må omgås med forsiktighet. Julien lærer seg kodene, men slik han sensurerer seg selv, slik sensureres også samfunnsdebatten. Den sosiale konversasjonen er fraværende, fordi angsten for feilgrep legger bånd på samtalen. Det franske samfunnet har på kort tid gjennomlevd flere kraftige politiske jordskjelv, og rystelsene har satt mistenksomheten, intrigene og forræderiet på dagsorden. Bøker blir en kompensasjon for den frie samtalen, og også en vei til sosial suksess, men sensuren råder både i forhold til hva som leses og hvordan. Redselen for ikke å følge konvensjonene, fører videre til språklig tvetydighet, forstillelse og hykleri. Enhver kommunikasjon blir derfor en strategisk handling, og jeg mener dette også preger fortellersituasjonen i Rødt og sort.

Jeg har pekt på Juliens dialog med seg selv, der han diskuterer sine valgmuligheter og konstruerer beveggrunner for sine handlinger. Hans hykleri og usikkerhet skjules utad i kalkulerende veltalenhet. Fortellerstemmen i Rødt og sort er også preget av utvendighet og en tilsvarende bevisst strategisk omgang med ordene. Jeg har pekt på fortellerens ironiske distanse både til hovedpersonen og den impliserte leseren. Bak elegante og hensynsfulle formuleringer aner vi avstandstaging og en kritisk holdning til begge. Det er ikke her rom for å gå nærmere inn på 1800-tallets reelle skjønnlitterære lesere og deres persepsjon av teksten, så jeg vil nøye meg med å slå fast at fortelleren ikke åpenlyst gir uttrykk for sine meninger. Han velger seg i stedet en indirekte uttrykksform, og hans utsagn kan derfor sies å være utydelige. For at ironien skal fungere, må den nemlig gjennomskues av mottakeren. Ytringen kan oppfattes bokstavelig, men også avsløre en underliggende mening. Den må tolkes. Om fortelleren ikke er direkte hyklerisk, så har han i hvert fall et ønske om å skjule seg og dele ansvar med den tolkende part.

Jeg har tidligere også pekt på fortellerens dialog med den fiktive forfatteren. Sistnevnte tillegges ansvaret for romanen og fortelleren taler, som en utenforstående, til hans forsvar. Fortelleren fremstår altså selv uten ansvar for romanens tema og ”frivole” karakterer, men han forsøker å redegjøre for forfatterens valg. Samtidig som vi her ser en splittelse, har vi, som tidligere vist, sekvenser hvor fortelleren og den fiktive forfatteren synes å fremstå som et ”vi”. Jeg mener at den fiktive forfatteren må tolkes som en del av fortellerstemmen, og sees som nok et uttrykk for fortellerens forsiktighet når det gjelder å ta åpent standpunkt. Som Julien iscenesetter seg selv, iscenesetter fortelleren en fiktiv forfatter, og senere også en forlegger. På denne måten kan han fremsette ulike holdninger og fremstå uten tydelighet. Flere stemmer og holdninger kommer i dialog med hverandre, og samlet sett fremstår de som et sikkerhetsnett av mulige forklaringer og unnskyldninger. Jeg mener altså å se at fortelleren har behov for å beskytte seg, og at han gjør dette både gjennom ironi og projeksjon

Gjennom å ta for meg fortellerens kamuflasjebehov, mener jeg å se at de fortellertekniske grepene i Rødt og sort underbygger bildet av det franske samfunnet rundt 1830. Romanen speiler gjennom mangelen på en tydelig fortellerstemme, de sosiale omgangsformene som preget dens historiske samtid. Ord må behandles med forsiktighet, og ens sanne natur skjules for allmennheten. Fortelleren opptrer altså ikke som en autoritet som har til hensikt å underbygge en påstand med overbevisende argumentasjon. Hans ståsted og budskap er uklart. Han lar flere holdninger komme til uttrykk, og gjør den fiktive forfatteren, forleggeren og den impliserte leseren til medansvarlige. Jeg mener at vi gjennom dette ser fortellerens egen angst for å si de gale tingene. Kanskje er det snakk om å sensurere seg selv heller enn å bli sensurert. Som Julien sier: ”Jeg elsker sannheten…Men hvor er den?...Overalt ser jeg hykleri, eller i alle fall humbug, selv hos de beste, og største […] Nei, mennesket kan ikke tro på mennesket” (s. 434). 1830 er opplagt ikke sannhetens år. Som Julien og de andre fiksjonspersonene, legger fortelleren bånd på seg. Gjennom dette problematiseres forholdet til riktig og galt, ekte og falskt, sannhet og løgn. Ytringen er velregissert, budskapet flerstemt og mottakelsen åpen.

Litteraturliste

Auerbach, Erich (1974). In the Hõtel de la Mole. - S. 454-493. - I : Erich Auerbach. Mimesis : The Representation of Reality in Western Literature. - New Jersey : Princeton University Press

Lukács, Georg (1975). Balzac og den franske realismen. - S. 185-198. - I : Realisme : essays om litteratur og diktere / utvalgt og innledet av Helge Rønning. – Oslo : Gyldendal

Lukács, Georg (1978). Balzac and Stendhal. – S. 65 – 85. - I : Lukács, Georg. Studies in European Realism. - London : The Merlin Press

May, Gita (1977). The red and the black. – S. 209 – 222. – I : May, Gita. Stendhal and the Age of Napoleon. – New York : Colombia University Press

Stendhal (1975). Rødt og sort. - Oslo : Gyldendal. - 440 s.

[1] Alle senere henvisninger gjelder denne utgaven av romanen

opp

tilbake til GHATT

Manus datert 2003

Publisert 1. mai 2004

Oppdatert sist 26.02.2008 [tob]