Atekst er avisenes elektroniske arkiv. Det går også under logoen Mediearkivet, eiet av selskapet Retriever, eiet av Schibsted. Dette avisarkivet inneholder fem millioner artikler fra 17 norske redaksjoner, for Aftenpostens del tilbake til 1984. 15 prosent av stoffet er nå gratis tilgjengelig via Sesam, søkemotoren som Schibsted håper nordmenn skal foretrekke fremfor Google. Men hvordan kan Schibsted plutselig gi bort det arkivet som mediekonsernene har voktet som sitt arvesølv, og som man ellers vet å ta seg godt betalt for?
– Det er ikke alle stoffområder som er lagt ut på Sesam. Vi har gjort tilgjengelig det som er "business to consumer"-stoff, sier Knut Magne Midtbø, han er Commerical Director Nordic i Retriever.
– Hva i all verden er "business to consumer"-stoff?
– Det er ikke politikk, ikke utenriks, ikke økonomi, men lettere stoff innen kultur og underholdning, forklarer Anders R. Eriksen, han er Content Manager i Retriever.

Lukket arkiv. Altså vil det ennå være som før: Det jobb- og skolemessig nyttige vil fortsatt koste ti kroner for hver artikkel. Jeg bruker 400 kroner bare for å se etter bakgrunnsstoff til denne artikkelen – eller ikke egentlig bakgrunnsstoff, det handler mer om å se landskapet, hvordan temaet har vært behandlet før. Passord til Atekst vil spres ved hvisking mennesker imellom. Passord hviskes fra den som har jobb til den som ikke har jobb, fra den som studerer til den som er ferdig og derved ikke lenger nyter godt av universitetets abonnement. Uten Atekst er man ufør.
– Jeg skulle gjerne hatt en debatt om hvordan vi definerer informasjonsfrihet. De færreste av oss oppsøker NOU-er og stortingsmeldinger når vi skal sette oss inn i ting. Pressen er i praksis mellomleddet mellom borgeren og den offentlige informasjonen. Vi har en pressestøtte. Vi har momsfritak på aviser. Derfor mener jeg det offentlige kan stille krav tilbake om å få overta ansvaret for tilgang til avisarkivet, og gjøre det tilgjengelig for allmennheten. For det er en samfunnsinformasjon som er utrolig viktig. Det er vår nære fortid, sier Anita Sandberg ved avdeling for journalistikk, bibliotek- og informasjonsfag ved Høgskolen i Oslo. Hun har studert Atekst i informasjonsøkonomisk perspektiv.

– Et monopol. Folk flest møter problemet i skolen. Og da via sine barn som kommer hjem for å slenge seg ned og ta ansvar for egen læring, som det heter, altså gjøre prosjektarbeid. iPod i øret, ut på nettet, klipp og kopier, bit for bit, bilde for bilde, litt wikipedia, litt reklame, litt fra nettsiden til avisa Fosnafolket og tilbake til skolen med en hjelpeløst dårlig research, en collage som læreren gir stor honnør for.
Halvparten av landets fylker har betalt Atekst for sine videregående skoler. Ikke slik at eleven har passord og dermed adgang fra hvilken som helst pc, bare fra skolens. To kommuner, Oslo og Kongsberg, har betalt for sine grunnskoler, mens tre enkeltskoler har betalt for egen regning: Longyearbyen skole, samt Odda og Sogndal videregående. Fraværet av nasjonal strategi på området kan avleses ved at det ikke er noe departement, ikke noe nasjonalbibliotek, men firmaet Opus-Hadsel, et læringsressurssenter ved Melbu videregående skole, som helt fra 1997 av har håndtert tilgangen til Atekst for skolene, og får prosenter. Burde ikke Staten ordnet dette og forhandlet for alle?
– Når du spør slik, så er det klart at Staten burde ha kjøpte inn dette til bruk i skolen. Det sier jeg selv om denne delen av vårt inntektsgrunnlag da ville forsvinne, sier Frode Holdhus i Opus Hadsel. - Men at vi forhandler på vegne av mange, gjør at det blir billigere, legger an til.
Arkivstoffet fra de store norske avisene dekker det stofftilfanget som ligger mellom dagens avis og lærebøkene. Mye av skolefagenes innhold er knyttet til akkurat dette tidsrommet. Opus Hadsel selger sitt tilbud om Atekst med følgende argument: "Når et stoff er bearbeidet godt nok til å komme i lærebøkene, er det ofte minst ti år gammelt, og dagens avislesning er gjerne belemret med den ulempe at nærsynet blender for de linjene en må ha for å begripe hva som er læreverdig."
Anita Sandberg ved Høgskolen i Oslo mener Retrievers forvaltning av avisarkivene i Atekst er et samfunnsmessig problem ettersom tjenesten som tilbys er et monopol.
– Det er gjort flere undersøkelser som viser at skoleelever, studenter, skolebibliotek og folkebibliotek ønsker tilgang til Atekst, men de har ikke økonomi til det. Selskapet Retriever har markedsmakt i den grad at de har makt til simpelthen å sette prisen. Ingen markedsmekanismer justerer den, ettersom Atekst i praksis er et monopol.

Eier ordene. I Oslo sentrum har Schibsted hulet ut et kvartal for å gi rom til sine selskaper. Knut Magne Midtbø og Anders R. Eriksen er henholdsvis Commercial Director Nordic og Content Manager for Retriever, hvori inngår som sagt Mediearkivet, hvori opptatt Atekst.
– Her i Norge har vi ett digitalt arkiv, det er oss. I Sverige har man en konkurransesituasjon med to arkiver med ulike eiere, Affärsdata og vårt svenske Retriever.
– Hvordan er det å drive forretning i en slik situasjon som dere gjør i Norge?
– Hvordan det er å være monopolist, mener du? Vi er jo ikke egentlig monopolister før vi har alle avisarkivene. I dag har vi et tyvetall, så vi mangler 150. Vi konkurrerer jo med enkeltavisenes arkiver. Men det koster mer for deg som enkeltbruker, enten du er journalist eller advokat, å ringe Finansavisen og få fem artikler av dem, enn det ville koste deg dersom Finansavisen var en leverandør til Atekst.
Det gjelder en tanke, et faktum, og et argument: Er det ikke med i Atekst, er det ute av vår kollektive korttidshukommelse, det blir ikke sitert av andre og er for alle praktiske formål ute av den borgerlige offentlighet. Det sterkeste argument vinner ikke. Ikke dersom det er formulert i Vårt Land. Slik sett ville det være best om også Finansavisen, som Fosnafolket, var med, altså at monopolet var totalt. Eller som man ville si i arkiv- og biblioteksektoren: At arkivet var komplett.
– Vi har hatt en økning i antall kilder fordi stadig flere ser seg tjent med å være tilgjengelig på samme sted som de andre, sier Eriksen, Content Manager. – Men vi ønsker jo å få med alle.

Informasjon er makt. Analysen av diskursen – studiet av hva som på dette området kan sies av hvem, hvor, og med hvilken autoritet – er poenget i mastergradsoppgaven Anita Sandberg i fjor leverte for Bibliotekstudiet ved Høgskolen i Oslo, en besvarelse som nå har gjort henne til doktorgradsstipendiat. Det er i grevens tid, for biblioteksektoren lider under en skrikende mangel på folk som har kunnskap, og posisjon, til å hevde folkebibliotekstanken i en verden der Content Managers og opphavsrettsjurister har hegemoniet. Gjenbruk av elektronisk lagret redaksjonelt stoff blir enten et spørsmål om posisjonering i annonsemarkedet på nettet, eller det handler om vederlag for gjenbruk, den evige konflikt mellom i dette tilfellet skribent og distributør, som i tilfellet Jan Kokkin versus Dagens Næringsliv, som fikk sin avslutning denne uken (se egen sak).
– Vi så det sist i forbindelse med den nye åndsverkloven ("MP3-loven", journ.anm.). Departementet legger i sine høringsutkast opp til en interessekonflikt mellom rettighetsorganisasjonene og forbrukerinteressene. Biblioteksektoren er ikke offensiv nok til å bryte den dagsorden som er satt. Det blir en interessekonflikt, og dermed blir den også overfladisk. Man snakker ikke om demokrati, om rettferdighet og om tilgangen til informasjon.
Sandberg mener Biblioteksektoren konsentrerer seg om de indre anliggender.
– De er dyktige når det gjelder å sikre at man får praktiske løsninger for dagens situasjon, innenfor de rammene som er gitt, men de er ikke sterke når det gjelder å arbeide for utvidelse av disse rammene, sier Anita Sandberg.

En gullgruve. Med etableringen av ABM-utvikling har man fått et Statens senter for arkiv, bibliotek og museum. Der arbeider seniorrådgiver Ove Sundby med det som heter konsortieavtaler og avtalelisenser. Han inngår avtaler med vitenskapelige tidsskrifter, og også innholdsleverandører som Atekst, på vegne av forskningsinstitutter, universitets- og høyskolebiblioteker, samt forvaltningen, i en del av dens skikkelser. For dette betaler disse institusjonene samlet cirka 1,5 millioner kroner, for 2006.
– Mediearkivet Atekst er unikt fordi det gir både fakta, viser problemstillingene og reflekterer samfunnsdebatten. Åpen tilgang til avisarkivene ville ha vært en gullgruve for mange, sier Ove Sundby.
Den ideale fordring, at Staten kjøper åpen tilgang for alle, heter "nasjonal avtalelisens" og er i dag virkeliggjort ett tilfelle, for Norges del. Det gjelder British Medical Journal. Gå inn på deres nettsider, bmj.bmjjournals.com, og søk bakover i tid, og som norsk kan du gratis komme inn. Helsesektoren er så stor at det ikke var dyrere å la avtalen gjelde alle. Islendingene har en tilsvarende ordning for arkivet til storavisen Morgunblaðið (se egen sak).
– Hvorfor brøler ikke ABM, på vegne av menigmann om en slik adgang til Atekst?
– Vi er et direktorat og kan ikke opptre politisk. Men det er ønskelig å få nasjonale avtalelisenser. Trolig når vi lengst ved å argumentere for viktigheten av tilgang til det som er norskspråklig. Dessuten har vi overfor regjeringen, den forrige, fremmet det prinsipielle syn at det som er offentlig finansiert skal være offentlig tilgjengelig. Forskningsresultater fra norske universiteter skal altså være gratis tilgjengelig i Norge.
– Det prinsippet kan i noen grad overføres til aviser, som jo har momsfritak og for noens del også pressestøtte?
– Det kan i alle fall være et argument for å finne løsninger som åpner for tilgang til dette unike kildematerialet for ele Norges befolkning, sier Ove Sundby.
– Det gjelder NRKs arkiver også, supplerer Anita Sandberg.

Redaktører imot. Mediebransjen selv er naturlig nok lite interessert i denne siden av saken. At man skulle gi bort arvesølvet gratis er imidlertid ikke aktuelt. Staten har betalingsevne, passord til alle blir et spørsmål om pris. Regjeringens syn på saken skal vi komme tilbake til neste uke. Siden den nye regjeringen ulykkeligvis ikke har lært av Gudmund Hernes som etter statsrådutnevnelsen bevilget seg noen uker i tenkeboksen, er det vi som må innvilge dem en Hernes-uke.
Anita Sandberg mener Grunnlovens paragraf hundre bør være i bakhodet. I det forslaget som går sin gang mot endelig vedtak, handler det ikke bare om ytringsfrihet, men også om informasjonsfrihet.
– Jeg skulle gjerne ha drøftet dette opp mot paragraf 100, sier hun og sikter til det såkalte infrastrukturkravet – som pålegger staten å legge forholdene til rette for åpen og opplyst offentlig samtale.
Det var bare Schibsted og Redaktørforeningen som i høringsutkastet til ny ytringsfrihetslov ikke støttet dette.