Informasjonspolitiske utfordringer
v/ Anita Sandberg, masterstudent ved studiet for bibliotek- og informasjonsvitenskap, Høyskolen i Oslo.
Morgenbladet skrev 10. september om hvordan opphavsrettigheter og magre budsjetter hindrer offentlige bibliotek i å gjøre digital informasjon tilgjengelig for brukerne. Avisarkivet ATEKST ble trukket frem som eksempel. Det er grunn til å påpeke vedvarende vanskjøtsel av folkebibliotekene, men jeg vil her snu problemstillingen på hodet. Hvorfor er ATEKST-abonnement så kostbart at bare 20 % av folkebibliotekene kan tilby brukerne tilgang?
Vi lever i et informasjonssamfunn preget av markedsøkonomisk tenkning. Det er derfor rimelig å anta at informasjon er et gode som egner seg for omsetning i uregulerte markeder. Koblingen informasjon og markedsøkonomi er imidlertid problematisk.
Ved omsetning av varer og tjenester i et markedsøkonomisk system forutsettes det at markedet er i likevekt og at det hersker fullkommen konkurranse. Informasjonsvarer og
-tjenester skiller seg imidlertid fra andre varer og tjenester, og markedet svikter derfor som fordelingsmekanisme. Jeg vil kort nevne to eksempler.
For at markedsmekanismene skal fungere etter intensjonen kreves det at alle har tilgang til full informasjon om pris og kvalitet på en vare eller tjeneste. Dette er umulig ved salg av informasjon, fordi informasjonens nytteverdi er ukjent inntil den er kjøpt og brukt. Markedsøkonomien forutsetter også mange kjøpere og selgere. Informasjonsmarkedet er imidlertid preget av få og store aktører. Samtidig har syndikater blitt et vanlig fenomen innen elektronisk handel. For ATEKST skjer artikkelproduksjonen i dag i 15 ulike avishus, men salg av arkivtilgang er lagt til én enkelt databasevert. Sistnevnte er uten konkurrenter.
Ved markedssvikt som dette har selger markedsmakt. Dette resulterer i høyere priser og mindre volum enn det som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Det bør derfor overraske at markedet ikke er tilfredsstillende regulert eller overtatt av det offentlige.
Mediebransjen hevder at avisartiklene er medienes egne verdier. Dette kan ikke tilbakevises når åndsverkslovgivningen tillater overdragelse av opphavsretten fra journalist til arbeidsgiver. Lovgivningen genererer på denne måten inntekt for andre og flere enn den er ment å sikre inntekt. Rettighetene har i seg selv blitt en del av vareøkonomien, og dette favoriserer kjøpesterke investorer, som Tinius Nagell-Erichsen, en av Norges rikeste menn. Det er vanskelig å hevde at lovgivningen med dette lykkes i å korrigere et imperfekt marked.
Det må innrømmes at informasjon har høye faste kostnader forbundet med førstegangsproduksjon. Artiklene i ATEKST er imidlertid solgt på papir og derfor finansiert gjennom annonseinntekter, abonnementsavgift, stykkprisbetaling og pressestøtte. Som ATEKST-abonnent risikerer man derfor å betale tre ganger for tilgang til samme informasjon; først over skatteseddelen, så ved kjøp av papirutgaven, deretter for elektronisk arkivtilgang. Det er vanskelig å akseptere at offentlige subsidier skal generere overskudd for aviseiere. Offentlige midler bør heller bidra til å begrense urimelig profittfokus.
Retriever-direktør Anders Eriksen forsøker å rettferdiggjøre selskapets salg av gamle avisartikler ved å vise til at det gjøres en hel del arbeid med arkivene. ”Vi indekserer, kategoriserer og lager i det hele tatt systemer for gjenfinning”. Meg bekjent gjøres det meste av dette arbeidet av bibliotekarer ansatt i 15 ulike avishus. Motivet er gjenbruksbehov internt i hver avis, ikke eksternt salg av et felles arkiv. Arbeidet er derfor ikke standardisert, og søk i flere kilder samtidig byr på problemer. Dette er kostnadsbesparende for selger, men flytter man fokus fra selger til kjøper ser man fort at markedssvikt har negativ innvirkning både på pris og kvalitet.
Den nye teknologien bærer i seg muligheten for en demokratisk tilgang til informasjon, men mulighetene ivaretas ikke av markedskreftene, ei heller av dagens reguleringer. Norske politikere må derfor våkne. Vi trenger løsninger som sikrer hele befolkningen tilgang til sentral samfunnsinformasjon, og det er et minstekrav at denne finnes i landets folkebibliotek.
Publisert i Morgenbladet 17.09.04
Publisert på nett 23.09.04
E-post: Anita Sandberg
(GHATT/TOB)