av Anita Sandberg
© Anita Sandberg
Innledning
Jeg ønsker å ta for meg de viktigste elementene i Georg Lukács` realismeteori, og har som hovedkilde valgt hans artikkel ”Balzac og den franske realismen”. Da denne artikkelen ikke i like stor grad tar for seg alle de elementene jeg ønsker å inkludere, som for eksempel Lukács` romantypologi basert på romanheltens forhold til omverden, har jeg valgt å supplere med stoff fra Helge Rønnings artikkel ”Georg Lukács og realismen”. Jeg har også ønsket å se teoriene i et større perspektiv, og har derfor avslutningsvis inkludert elementer fra Bertholt Brechts artikkel ”Noter om realisme og formalisme”. Jeg mener disse artiklene utfyller hverandre, og dermed bidrar til å gi et mer helhetlig bilde av Lukács` teorier.
Presentasjon
Georg Lukács (1885-1971), ungarsk filosof, skribent og litteraturkritiker, var en av de sentrale aktørene under den såkalte realismedebatten, som blomstret opp i 1920- årene og ved flere anledninger i tiåret etter. Debatten foregikk i tyske eksiltidsskrifter, og dreide seg blant annet om realismens forhold til naturalismen og ekspresjonismen. Lukács regnes som realismens fremste teoretiker og har skrevet mer enn 30 bøker, periodevis inspirert av personer som Kant, Hegel og Marx (Rønning, 1975). Han var en forsvarer av den borgerlige kritiske realismen og er kjent for sine analyser av den store realistiske tradisjonen i europeisk litteratur. Lukács var medlem av det ungarske kommunistpartiet, men ble ekskludert i 1923 etter å ha skrevet ”Historie og klassebevissthet”. Han bodde store deler av sitt liv i Moskva, men også i Budapest, Berlin og Wien.
Realisme kontra naturalisme og modernisme
Lukács la stor vekt på litteraturens samfunnsmessige rolle, og mente at kunsten skulle bidra til å utvide menneskets syn på samfunnet og seg selv. I sine verker hevder han at bare realismen er egnet til å fylle en slik funksjon. Naturalismen er objektfiksert og beskriver fakta og døde gjennomsnitt, mens modernismen henlegger alle problemer til den indre sfære, og benytter et ”[…] selvoppløsende individuelt prinsipp som flyter ut i ingenting […]” (Lukács, 1975, s. 188). Begge retningene gir derfor inntrykk av at samfunnet er statisk, at ytre forhold overmanner og kontroller både menneskelige forhold og den historiske utviklingen. Lukács beskylder i sin artikkel naturalismen for falsk objektivitet, modernismen for falsk subjektivitet. Med slike virkemidler oppnår man ikke den bevisstgjøring som er nødvendig for handling, men bidrar heller til fremmedgjøring. Individene betraktes som isolerte fra hverandre, og deres medgang og motgang er uten tilknytning til det samfunnsmessige liv.
De store realistene forstår at menneskets handlinger, tanker og følelser henger uatskillelig sammen med de kamper som utkjempes i samfunnet, hevder Lukács. ”Alt menneskelig har objektivt sett sin rot i noe samfunnsmessig på samme måte som alle menneskelige prosesser har samfunnsmessige implikasjoner” (Lukács, 1975, s. 192). Han påpeker at de store realistiske romanene er knyttet til en tid hvor borgerskapet vokste frem og befestet sin stilling som herskende klasse. Romanene er uttrykk for kritikk mot den kapitalistiske samfunnsutviklingen, og viser splittelsen mellom virkeligheten og de borgerlige idealene; frihet, likhet og brorskap (Rønning, 1975). De realistiske romanene viser derfor motsetningene i samfunnet, og skildrer en dynamisk verden, som lar seg kontrollere og endre. Gjennom dette stimulerer de, i motsetning til de naturalistiske og modernistiske romanene, til samfunnsendringer.
Lukács bygde sin realismeteori på tre hovedbegreper: det typiske, totalitetsgestaltningen og realismens seier. Jeg vil se nærmere på disse, men først vie romanhelten noen ord.
Romanhelten
For Lukács er romanen den moderne tids forsøk på å gjenskape eposets evne til å forene liv og mening, men romanens verden er oppstykket. Den forsøker å skape forståelse i en verden som egentlig er uforståelig. Romanhelten leter etter verdier han egentlig ikke kjenner eller vet hvor han skal finne (Rønning, 1975). Lukács deler på bakgrunn av romanheltens forhold til sin omverden, romanen inn i tre hovedkategorier.
- Den abstrakte idealismens roman: Helten klarer ikke å skille mellom innbilte forestillinger og virkeligheten. Hans idealer er i utakt med verden, og omgivelsene overmanner han. Lukács nevner her Don Quijote som eksempel.
- Den passive desillusjonsromantikkens roman: Verden er for trang, ussel og hverdagslig for denne helten, som har høye idealer han ikke klarer å realisere. Han synker hen i selvrefleksjon, og heltens indre liv blir derfor romanens hovedinnhold. Dette er et typisk trekk ved den psykologiske romanen.
- Den forsonende roman er en syntes av de to førstnevnte. Helten gir opp sin søking etter ideale verdier og avfinner seg med den verden han lever i. Idealer og virkelighet forenes, men ikke alene på omgivelsenes premisser. Dette er et typisk trekk ved utviklingsromanen, og som eksempel nevner Lukács her Goethes Wilhelm Meister.
Det typiske
Lukács fremholder i sin artikkel ”typen” som realismens
viktigste kriterium. Begrepet dreier seg om hvordan både skikkelser og
begivenheter skal fremstilles i realistiske verk.. ”Typen” uttrykker den ”[…]
uoppløselige sammenhengen som eksisterer mellom privatmennesket og mennesket i
samfunnets offentlige liv” (Lukács, 1975, s. 191). Det typiske innebærer en
syntese mellom allmenne og individuelle trekk, mellom det objektive og det
subjektive. Lukács bruker selv betegnelsen ”organisk forening” om syntesen
mellom det allmenne og det individuelle. Han understreker at det ikke er snakk
om en fremstilling av det gjennomsnittlige, men en ny helhet.
Det er ikke i kraft av at
han er et gjennomsnitt at typen blir type, men heller ikke fordi hans
individuelle karakter får betydning – den være seg aldri så dyptpløyende
skildret, men fordi alle menneskelig som samfunnsmessig vesentlig bestemmende
momenter i en historisk epoke løper sammen, krysses og finner sitt uttrykk i
ham.
( Lukács, 1975, s. 188)
Totaliteten
Dette begrepet er nært knyttet til det forrige. Kunsten skal gi et totaliserende bilde av virkeligheten. Mennesket må altså skildres i en vekselvirkning med det samfunnet det lever i. Lukács kaller dette objektstotalitet (Rønning, 1975). Det skal være en sammenheng mellom detalj og helhet. Detaljer og bifigurer skal bidra til et helhetlig bilde, ikke være et mål i seg selv. Det siste mener han er tilfellet hos naturalismen, der vi møter en fotografisk gjengivelse av virkeligheten og en opphoping av fakta. Lukács griper tilbake til klassikerne, som ”[…] framstiller menneskenes totalitet, det hele menneske i en samfunnsmessig helhetlig verden” (Lukács, 1975, s. 187).
Realismens seier
Begrepet dreier seg om sammenhengen mellom livssyn og litteratur. Når det gjelder realistene, kan en få inntrykk av at det ikke er noen sammenheng, for et realistisk verk evner å speile samfunnsforholdene, å gi uttrykk for den rette historiske oppfatning, også når denne ikke er i overensstemmelse med forfatterens meninger og holdninger. Speilingen av den objektive samfunnsutviklingen fortrenger med andre ord forfatterens subjektive overbevisning. Lukács (1975) viser her til tilfellet Balzac, som politisk sett var en konservativ forsvarer av monarkiet, religionen og familien, men allikevel maktet å avsløre det føydale Frankrike ved å skyve egne fordommer og overbevisninger til side. De realistiske forfatternes moral og ærlighet overfor virkeligheten er altså sterkere enn deres subjektive verdensbilde. Stor realisme er derfor knyttet til folkelig humanisme, hevder Lukács.
Motargumenter
Dramatikeren Bertolt Brecht (1898-1956) var en av de som gikk hardest ut mot Lukács og hans syn på realismen. De var begge opptatt av kunstens rolle i samfunnet, men de var langt fra enige om realismebegrepet. For Brecht er realisme noe annet enn et bestemt skrivesett. Det er en holdning. Brecht (1973) angriper derfor Lukács for å legge for stor vekt på kunstens formside og på arven fra den realistiske 1800-talls litteraturen. En realist i kunsten må også være realist utenfor kunsten, hevder Brecht. 1800-tallets fortellermåte fungerer ikke like godt på 1900-tallet, fordi samfunnsforholdene og produksjonsforholdene har endret seg. ”Det er nødvendig til enhver tid å nyttiggjøre seg de høyeste oppdrevne litterære teknikker, og det er uttrykk for en ahistorisk holdning å gå inn for den tradisjonelle realistiske form som den eneste gyldige” (Rønning, 1975, s. 21). Brecht mener at en forfatters oppgave er å forbedre litteraturens former, og man må innvilge forfatteren alle de midler han trenger for å gjøre mennesket i stand til å beherske virkeligheten. Det siste er et altoverskyggende mål. Selv revolusjonerte Brecht teatret ved å utvikle en ny teaterform, det episke teater, med illusjonsbrudd som et viktig element. Mens Lukács fremhever Balzac som et forbilde og uttrykker sorg fordi den klassiske borgerlige romanen taper terreng, hevder Brecht at det ikke er for lite av Balzac, men for mye. For Brecht er den borgerlige kritiske realismen langt fra den eneste farbare veien for en progressiv forfatter.
Litteraturliste
Brecht, Bertolt (1973). Noter om realisme og formalisme. – S. 189-199. – I : Marxistisk litteraturteori : en antologi / Leif Søndergård Andersen. – København : Rhodos
Lukács, Georg (1975). Balzac og den franske realismen. - S. 185-198. - I : Realisme : essays om litteratur og diktere / utvalgt og innledet av Helge Rønning. – Oslo : Gyldendal
Rønning, Helge (1975). Georg Lukács og realismen. – S. 7-23.
- I : Realisme: essays om litteratur
og diktere / utvalgt og innledet av Hele Rønning. – Oslo : Gyldendal