av Anita Sandberg
© Anita Sandberg
De færreste diktere slår igjennom med sitt første verk, men
Fjodor Dostojevskij (1821-81) gjorde stor suksess med sin debutbok Fattige folk. Da hans venner fikk lese
manuskriptet, ble de fra seg av begeistring. Fattige folk ble offentliggjort første gang i 1846 i tidsskriftet
St. Petersburg almanakk, og ble mottatt med begeistring også av kritikere og
lesere. En av Russlands mest fryktede og innflytelsesrike kritikere, Belinskij,
utropte umiddelbart Dostojevskij til et stort talent. Om Fattige folk uttalte han:
Det handler om noen
godhjertede særlinger som mener at å elske hele verden er den største glede og
en plikt for alle og enhver. De kan overhode ikke fatte det når livets hjul med
alle sine regler ruller over dem og knuser lemmene og knoklene på dem uten et
ord. Det er alt, men hvilket drama, hvilke typer!
Fattige folk kan ikke sies å være lystig lesning. Russland var på 1800-tallet mindre klassedelt enn Vest-Europa, men det var store forskjeller når det gjaldt rikdom, og bokens hovedpersoner tilhører så avgjort ikke det velstående skiktet i samfunnet. Er man ute etter lettsindig omgang med fremadstormende helter og heltinner, eller eventyrlig spenning, må man altså lete videre på hyllen. Er man derimot åpen for et nærmere bekjentskap med det grå dagliglivets mørkere sider, er dette en roman å gripe fatt i. Vi møter menneskeskjebner som strever med å få dekket sine primærbehov. Deres kamp for å overleve, er imidlertid ikke bare en kamp om mat, klær og bosted. Fattigdommen virker inn på hvordan de ser på seg selv og andre. Det handler om å takle maktesløshet, ydmykelser og fornedrelse. Lar en seg forlede til overdreven mistenksomhet og bitterhet, står en i fare for å miste respekten både for seg selv og andre, og forsvinner selvrespekten, har man tapt det viktigste av alle slag.
Vi blir kjent med de to hovedpersonene gjennom deres brevveksling. Det er altså en brevroman vi har med å gjøre, og vi får ikke annen informasjon enn det de to formidler til hverandre gjennom sine brev. Den unge foreldreløse Varvara Dobrosjolova og den middelaldrende skriveren Makar Devusjkin har begge tak over hodet. Den første deler husrom med en annen, den andre bor bak et skjermbrett på kjøkkenet hos sin vertinne. De lever i ussel fattigdom og har dårlig helse. Til tross for at de er to ganske forskremte sjeler, forsøker de med desperat optimisme å bagatellisere sin nød og elendighet overfor hverandre. De skjuler ikke sannheten, men forsøker hensynsfullt å beskytte hverandre mot bekymringer. Vi ser dette særlig hos Makar, som har påtatt seg den store bekytterrollen overfor unge Varvara. Han lever på mange måter i kraft av dette oppdraget han har gitt seg selv. Gjennom det nære vennskapet klarer de begge å bevare noe av verdigheten og selvaktelsen. Boken har allikevel ingen optimistisk slutt.
Fattige folk kan
leses som en forsiktig samfunnskritisk roman. Dostojevskij lar Makar nærmest
hviske frem holdninger han i senere verk presenterer med langt sterkere røst.
Makar gjenforteller i et brev hva han har fundert på under sin vandring i en av
byens travle gater, der han blant annet har støtt på vakre damer i praktfulle
ekvipasjer.
”Når jeg nå tenker på Dem,
da er det som hjertet skal briste! Hvorfor skal De være så ulykkelig, kjære
Varenka! Min lille engel! De er da ikke verre enn alle andre? De er snill,
vakker, flink; hvorfor har De så fått en så ond skjebne? Hvorfor er det alltid
slik at et godt menneske skal leve i savn, mens lykken kommer av seg selv til
hvilken som helst annen? Jeg vet så godt at det ikke er pent å tenke slik,
kjære venn, det er jo fritenkeri; men når man skal være oppriktig og si
sannheten, hvorfor har skjebnen i mors liv varslet lykken for én, mens en annen
blir sendt ut i verden fra et hittebarnhospital? Og det pleier jo å være slik
at lykken ofte faller på den dumme. Den dumme kan bare rote i sine fedres
pengesekk, etc, drikke og være glad, men en annen får bare slikke seg rundt
munnen, noe annet duger han liksom ikke til! Det er synd å tenke slik, kjære
venn, men det lister seg liksom inn i sjelen mot ens vilje.
Fattige folk kan
leses fra en historisk innfallsvinkel, og den har kanskje særlig interesse for
de som allerede kjenner deler av Dostojevskijs forfatterskap. Bokens tema er
allikevel ikke uten aktualitet i dag. En stor andel av jordens befolkning lever
fremdeles under fattigdomsgrensen, noe som i stor grad skyldes en urettferdig
fordeling av godene. I vårt vestlige overflodssamfunn kan en bok som dette være
med på å flytte fokus fra navlebeskuende luksusproblemer til de store sosiale
forskjellene som fremdeles eksisterer. Som Makar kan vi spørre oss: hvorfor er
noen rike og lykkelige, mens andre er fattige og ulykkelige, og er et fattig
menneske mindre verdt enn et rikt?